Finner løsning på folks boligproblem

– Gratulerer med Statens pris for boligsosialt arbeid 2016. Hvordan føles det?

– Kjempestas! Det er veldig stort. Og så synes jeg det er utrolig kjekt å få en pris så mange har del i. For boligsosialt arbeid er så komplekst. Jeg tror også politikerne føler de tar del i denne prisen. Den er en inspirasjon for alle. Men jeg håper også den forplikter litt.

– Ifølge juryen oppfyller Sandnes alle kriterier for prisen, ved at dere øker bosettingen av vanskeligstilte, har en helhetlig satsing og iverksetter tiltak som hindrer bostedsløshet.  Hvilken rolle har du som leder for boligkontoret?

– Vi finner boliger for å bosette flyktninger, og tar også hånd om startlån, bostøtte, tilskuddsordninger og de kommunale boligene. Det er det som er suksesskriteriet. Når vi har samlet virkemidlene får vi brukt dem på annen måte. Det blir kort vei fra vi bosetter noen i kommunal bolig til vi undersøker mulighetene for startlån.

– Ifølge juryleder er det at dere jobber på tvers av sektorer og fagområder nøkkelen til å lykkes med boligsosialt arbeid? Er du enig?

– Ja, det er nøkkelen. Boligsosialt arbeid er så komplekst at mange må dra sammen.  

– Hva går samarbeidet ut på?

– Vi har laget en plan for oppfølging i bolig, sammen med mestringsenheten og flyktningenheten. Den er i tråd med nasjonale føringer om at alle skal få den hjelpen de trenger for å mestre å bo. Planen må holdes levende og tilpasses individuelt. Vi har noen faste arenaer for lederne for enhetene og har også to store treff årlig for saksbehandlerne. Vi må sikre at vi har en felles plattform og at vi sammen korrigerer plan og mål.

Vi har også en tverrfaglig boligsosial gruppe, som sikrer at kommunens boligsosiale handlingsplan blir fulgt. Videre har vi faste kontaktpunkter med eiendomsavdelingen og med dem som renoverer boliger. Mye skal være på plass for å kunne tildele boliger.

– Dere har hatt opp til 200 i kø for kommunal bolig, men har nå nesten ingen kø. Hvordan har dere fått til det?

– Vi har kjempegode resultater. Mye skyldes vår utvidete hjelperolle. Det begynte med at vi kartla mange av dem som bodde i kommunale boliger og dem som sto i kø. Det viste seg at mange hadde økonomi til å kjøpe bolig, men at de hadde andre utfordringer, som gjorde at de ikke våget å ta det skrittet. Da snudde vi måten vi jobbet på og tilpasset hjelpen mer individuelt. Grepene vi tok gjorde at vi vant Sandnes kommunes innovasjonspris.

Noen av sakene jobbet vi med over et år. Mange hadde store utfordringer knyttet til psykisk helse og angstproblematikk. De våget først ikke komme på kontoret vårt, så vi startet kommunikasjonen via tekstmeldinger. Nå har vi frigjort over hundre kommunale boliger med denne måten å jobbe på. En av dem som nå har kjøpt egen bolig, hadde bodd i kommunal bolig i 37 år.

– Dere har altså fått ned køen ved å få mange ut av kommunale boliger?

– Ja, men det ble også satset politisk og gjort store investeringer. Kommunen har kjøpt 20–30 boliger per år, i tillegg til at den har bygd to store prosjekter med henholdsvis 27 og 17 leiligheter.

– Bør kommunale boliger integreres i vanlige bomiljø eller samles i gettoer?

– Begge deler. Noen vil mestre å bo i ordinære boliger, noen vil ikke ha naboer og trenger å bo litt utenfor ordinære bomiljøer. Det er veldig forskjellige mennesker, og vi trenger et differensiert tilbud.

– Det høres veldig engasjert ut. Hvordan påvirker det arbeidet, tror du?

– Jeg håper det påvirker organisasjonen positivt. Det gjør noe med oss, når vi har 37 barnefamilier i boligkø. Det kjennes tungt å jobbe, når ting tar tid. Men vi ser at små skritt hjelper, og holder optimismen oppe. Begrensningene klarer kundene våre selv å se. Vi må hjelpe dem å se løsningene, og det tror jeg vi er flinke til.

– Hva slags ledertype er du?

– Jeg håper og tror at jeg ser den enkelte. Jeg er opptatt av at vi drar lasset sammen. Jeg sitter midt i kontoret og treffer alle hver dag.

– Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?

– Det er en god miks. Jeg er med på strategisk planarbeid, samtidig som jeg sitter midt i kontoret og fortsatt treffer kundene. Jeg har hele veien kontakten med grasrota. Det tror jeg er viktig. Ingen dag er lik. Det er en kjempespennende jobb.

– En del av jobben er også å forberede politikernes beslutninger?

– Ja. Det er klart det er kjekkere å vise våre resultater nå enn da vi var verst i landet. Som sagt håper jeg prisen forplikter litt. Vi er ikke i mål og har mange utfordringer igjen. I Sandnes som i andre kommuner er det noen det er vanskeligere å bosette enn andre. Det dreier seg om rus og psykiatri.

– Du har sikkert ønsker for hva politikerne skal bidra med. Hva gjør du for å overbevise dem?

– Vi har en prinsippsak til politisk behandling nå om etablering av robuste småhus for denne gruppen. Politikerne har bevilget penger, men vi strever med å finne tomter. Ingen vil ha dem i sitt nabolag. NIMBY-effekten (Not in my backyard-effekten) står sterkt. Sandnes kommune har en visjon om å være romslig, modig og sunn. For denne gruppa må vi være både romslige, modige og sunne.

 – Du konfronterer altså politikerne med hva de selv har sagt?

– Jeg konfronterer ikke. Vi har startet en prosess, og da håper jeg vi står løpet sammen. Når politikerne blir kontaktet av folk som ikke vil ha robuste småhus i nabolaget, håper jeg de stoler på våre faglige vurderinger. Politikerne er politikere for denne gruppen også. Hvis vi klarer å dra dette sammen og få på plass disse tomtene, har vi tatt et stort skritt i riktig retning.

– Vil du selv ha rus- og psykiatriboliger i ditt nabolag?

– Ja, jeg hadde ikke hatt den store frykten, for har tro på den oppfølgingen vi gir. Jeg ser at den virker.