Muligheten som glapp
Helse og omsorg får IKT-fyrtårn, uten at behovene i kommuner og på samhandlingsfeltet dekkes. Det er et paradoks.
Norges forskningsråd har nylig valgt ut tre prosjekter som Norges neste «IKT-fyrtårn». Gjennom disse skal 168 millioner offentlige kroner investeres i IKT-forsking innenfor helse, omsorg og velferd.
De 150–200 millionene i fyrtårnsatsingen synes å bli bundet opp til forsking knyttet til spesialist-helsetjenesten.
Seks prosjekter kom til finalerunden. Alle disse ser ut til å ville levere utmerket forsking innenfor diagnostikk og spissteknologier til ytterligere styrking av spesialisthelsetjenesten. Men ingen av de seks utvalgte prosjektene fanger opp de store utfordringene i kommunehelsetjenesten.
Forskningsrådets fyrtårnsatsing ble lansert i 2015 som et ambisiøst og nytt instrument for å løse sentrale samfunnsutfordringer innen helse, omsorg og velferd. Innovasjon og næringsutvikling var viktige stikkord. Målet er at prosjektene skal «utvikle framtidens IKT-løsninger for helse, omsorg og velferd».
Forskningsrådet ønsker å løfte fram «områder der utnyttelse av IKT og IKT-forsking har et særlig stort verdiskapingspotensial». Hensikten med satsingen er at «innovative produktivitets- eller effektivitetsforbedrende IKT-løsninger blir tatt i bruk i næringslivet og offentlig sektor».
Helseminister Bent Høie uttalte følgende på den nasjonale konferansen EHiN – E-Helse i Norge – i november 2015:
«Fellesnevneren for de nye reformene i helsetjenesten er at de krever god oppgavefordeling og samarbeid mellom helsepersonell i primær- og spesialisthelsetjenesten. Vi må involvere pasienten selv. Verktøyet er IKT. (…) Digitale tjenester skal gjøre kontakten med tjenesten enklere. Teknologien muliggjør nye måter å jobbe på».
I prosessen med utvikling av søknader, har Forskningsrådet brukt offentlige utredninger og handlingsplaner til å vise hvilke utfordringer fyrtårnprosjektene skal bidra til å løse. Blant annet refereres det til Stortingsmelding 9 (2012–2013) «Én innbygger – én journal».
Meldingen definerer tre mål for IKT-utviklingen i helse- og omsorgstjenesten:
Helsepersonell skal ha enkel og sikker tilgang til pasient- og brukeropplysninger.
Innbyggerne skal ha tilgang på enkle og sikre digitale tjenester.
Data skal være tilgjengelig for kvalitetsforbedring, helseovervåking, styring og forsking.
Direktoratet for e-helse, partner i fyrtårninitiativet, ga underveis i prosessen innspill til sentrale forskingsutfordringer som initiativet burde løse. Direktoratet påpeker at både den nasjonale strategien for velferdsteknologi og strategien «én innbygger – én journal» bør følges opp.
I sin utredning om sistnevnte strategi, peker direktoratet på at IKT-utviklingen bør starte i kommunene: «En felles, nasjonal løsning for kommunale helse- og omsorgstjenester bør være startpunktet for utviklingsretningen».
Som kandidater til å bli IKT-fyrtårn innenfor helse, omsorg og velferd, valgte Forskningsrådet rett før påske likevel ut seks prosjekter som hovedsakelig adresserer spesifikke utfordringer i spesialisthelsetjenesten.
Vi tviler ikke på at spesialisthelsetjenesten har sterke forskingsmiljøer og klare behov. Vi betviler heller ikke at ekspertpanelet som har plukket ut finalister, har gjort en god jobb.
Men det er uansett problematisk at ingen av de utvalgte prosjektene synes å svare på de store utfordringene som knytter seg til å ta i bruk IKT som verktøy i helse- og omsorgstjenestene. På dette området trengs nye innovative løsninger som muliggjør samhandling, effektivisering og kvalitetsforbedring i hele sektoren.
Gjennom fyrtårnsatsingen har Forskningsrådet kommunisert at det ville prioritere prosjekter som svarer på dokumenterte samfunnsutfordringer, og som tar behovet for forsking og innovasjon i helse- og omsorgstjenestene på alvor. Men de utvalgte prosjektene adresserer i liten grad kommunenes behov. Det er synd, for kommunene trenger nettopp store forskingsbaserte initiativ for å lykkes med innovasjon i offentlig sektor.
De 150–200 millionene i fyrtårnsatsingen synes nå å bli bundet opp til forsking knyttet til spesialisthelsetjenesten. Helseforetakene mottar allerede 2 milliarder kroner i forskingsmidler som primært brukes i spesialisthelsetjenesten. Kommunene, med hele byrden av samhandlingsreformen i fanget, får nær sagt ingenting.
Ved neste korsvei må derfor forsking og innovasjon på IKT i de kommunale helse- og omsorgstjenestene løftes fram.