Kommunereformen og privatisering

Kommunereformen er et viktig ledd i regjeringens prosjekt for å endre maktforholdene i det norske samfunnet. Den ønsker å sentralisere samfunnets styringsorganer og flytte økonomisk makt fra offentlig styring til private markedskrefter.

Regjeringen vil lage store kommuner for blant annet å berede grunnen for å privatisere kommunale tjenester. De kommunale tjenestene er et stort marked. Jo større kommunene blir, dess lettere vil det være for private serviceselskaper å etablere seg der.

Disse selskapenes formål er å tjene penger for eierne, jo flere kunder (ofte pasienter), dess større overskudd. Om fortjenesten på hver enkelt «kunde» ikke er så stor, så blir summen større dess flere kunder en kan få i et område, og kommunene er sikre betalere! 

Riktignok er det alt slik at mye av de kommunale innkjøpene skjer fra bedrifter utenfor lokalsamfunnet. Men de mest konkurransedyktige serviceselskapene er internasjonale, og det er grunn til å tro at mye av deres innkjøp vil skje utenfor Norge, og at deres fortjeneste som er kommunale midler og som burde komme innbyggerne til gode, havner hos eiere i utlandet.  

Senterpartiet synes det er positivt at den profilerte Ap-politikeren Martin Kolberg i et intervju nylig gjør seg til talsmann for de samme momentene som er nevnt ovenfor; at en viktig bakgrunn for regjeringens ønske om store kommuner, er å gjøre det private tjenestemarkedet mer attraktivt for private tilbydere

I intervjuet tar Kolberg også klar avstand fra Sanners bruk av fylkesmennene i kampanjen for nå målene med kommunereformen; dette er politiske mål der embetsverket ikke skal delta i prosessen.

Samtidig deltar regjeringen i forhandlingene om TISA-avtalen. Hvis den avtalen blir slik en kan frykte, og regjeringen lykkes med å lage store kommuner, vil Høyre og Frp ha tatt et langt skritt når det gjelder å flytte makt fra lokaldemokratiet til markeds- og pengemakta. Og regjeringen har flere prosjekter som drar i samme retning.

TISA står for Trade in Services Agreement. Det betyr at Norge er med i forhandlinger om en internasjonal frihandelsavtale for tjenester der ca. 50 land deltar, deriblant EU-landene og USA.

Forhandlingene er svært hemmelige. Det er likevel kjent at forhandlingene blant annet omfatter så å si alle offentlige tjenester og et prinsipp som sier at tjenester som er privatisert ikke kan bli offentlige igjen, hvis ikke vedkommende land har tatt forbehold om de aktuelle tjenesteområdene.

Høyre og Frp er ivrige forkjempere for å privatisere offentlige tjenester, så det er grunn til å frykte at regjeringen ikke er særlig interessert i å lage lista med unntak for Norge særlig lang. En kan neppe håpe på at regjeringen bryter forhandlingene, men det er svært spennende å se hva resultatet blir og hvilke unntak Norge får.

Men det er minst like spennende hvordan de ulike partiene vil stille seg til en slik avtale i Stortinget, det er avgjørende. Hvis regjeringen når sine mål med kommunereformen og får tilslutning til TISA, vil disse faktorene forsterke hverandre og bidra til å undergrave demokratiet og velferdsstaten.