Reformen gir byutvikling i feil retning

Kommunereformen har så langt ført til at vi får redusert antall kommuner med ca. 40. Tatt i betraktning at reformen er basert på frivillighet, er dette ikke så verst.

Den typen sammenslåing en har fått, er det imidlertid grunn til å sette spørsmålstegn ved: Det ser ut som vi er i ferd med å få en ny type byer, der sentrumskommunen ikke slår seg sammen med sine nærmeste forstadskommuner, men i stedet med mer perifere rurale kommuner: Ålesund, Molde og Stavanger er eksempler på slike byer som har fått en slik rural kopling.

Felles for alle disse tre byene var at de i utgangspunktet ønsket å slå seg sammen med et større knippe nabokommuner, i overensstemmelse med ett av hovedmålene i kommunereformen: Det skal gjøres en «særskilt vurdering av hvorvidt de (kommunene) utgjør et funksjonelt samfunnsutviklingsområde», som det heter i ekspertutvalgets sluttrapport for Kriterier for god kommunestruktur.

Ofte favner byområder om flere kommuner, der innbyggere og næringsliv lever sine daglige liv og opererer på tvers av kommunegrenser. Dette gjør at kommunens administrative grenser i liten grad sammenfaller med det funksjonelle området det er nødvendig å se i sammenheng, ifølge ekspertutvalget.

Stavanger/Sandnes ble av ekspertutvalget nevnt som ett konkret eksempel på et område med lite sammenfall mellom funksjonelle funksjoner og administrative grenser. Likevel er det som kjent ikke kommet til enighet om sammenslåing av Stavanger med Sandnes, Sola eller andre kommuner på fastlandet. I stedet er Stavanger blitt enig med øykommunene Rennesøy og Finnøy om sammenslåing.

Hvor fornuftig dette er ut fra ønsket om en funksjonell utvikling av byregionen på Jæren, kan i høyeste grad diskuteres. I stedet for et sammenslått slagkraftig byområde, har en fått en inneklemt by, Stavanger, i allianse med to befolkningsmessig små øykommuner.

Noe av det samme mønsteret har avtegnet seg på Nord-Vestlandet: Ålesund har ikke klart å komme til enighet med Sula, en befolkningsmessig relativt stor nabokommune i samme funksjonelle region. I stedet har en fått med Skodje og Sandøy, den sistnevnte en liten øykommune langt nord for sunnmørsbyen. Det naturlige bindeleddet på fastlandet, Haram, har sagt nei til sammenslåing.

Molde og Fræna hører klart til samme bo- og arbeidsregion, men den store «forstadskommunen» Fræna har sagt nei til sammenslåing. Det samme har Eide og Gjemnes gjort.

I stedet vil nå Molde slå seg sammen med øykommunen Midsund og den tynt befolkete, men arealmessig store Nesset kommune. Dermed ligger det an til at Rosenes by vil ligge i en kommune med grense til Østlandet (Lesja i Oppland) i øst og ende i havgapet i vest. Hvor hensiktsmessig dette er i et byutviklingsperspektiv, kan diskuteres.

Det finnes eksempler på kommunesammenslåinger der en har lagt et grunnlag for bedre byutvikling, som Moss–Rygge og flere byområder i Vestfold (selv om Tønsberg ikke er omfattet av sammenslåing).

Likevel er det langt lettere å finne eksempler på byområder der sammenslåing ikke har lyktes: Fredrikstad–Sarpsborg, Porsgrunn–Skien, Haugesund-området og Hamar-området, for å nevne noen.   

Både «nye» Stavanger, Ålesund og Molde er eksempler på en uheldig side ved kommunereformen. Gjennom frivillighet har en ikke nådd målet om sammenslåing av nabokommuner til et funksjonelt byområde. I tilfellet Ålesund–Sandøy kan en diskutere om det i hele tatt er nabokommuner det er snakk om.

Ved hjelp av planlegging over de gamle kommunegrensene, har en tenkt at forbedret byutvikling vil kunne skje. Dette vil i liten grad bli tilfellet i de nye «ruralbyene». Det er mulig de tre nye sammenslåtte kommunene kan vise til fordeler på noen områder, men for byutviklingen i de tre områdene er disse sammenslåingene neppe heldig.

Nå går kommunereformen inn i en ny runde, der tvang kan bli vurdert. Reformens suksess bør ikke måles bare ut fra hvor mange kommuner som slås sammen. Minst like viktig bør det være å vurdere hvor fornuftig sammenslåingene er, ikke minst vurdert ut fra et byutviklingsperspektiv.

Hittil har reformen hatt liten suksess, målt etter byutviklingsperspektivet.