Byråkratireform eller styrket lokaldemokrati?

Regionreformen seiler i motvind, eller har i alle fall bekymringsfullt lite vind i seilene. Det er en reform regjeringen ikke ønsker.

En hovedinnvending mot denne reformen er at det er en unødvendig komplikasjon og byråkratisering om vi fortsatt skal holde oss med tre styringsnivåer i et lite land som Norge.

Det alternativ regjeringen ønsker, er færre og større kommuner som kan overta ansvaret for lokale oppgaver som staten ikke selv vil ta ansvaret for. Målet er et enklere og mer effektivt styringssystem, og midlet er sammenslåing av kommuner. Her er regionene en uønsket komplikasjon.

Det er klart at vi er overadministrert og trenger en kritisk gjennomgang av vårt forvaltningsapparat. Vi holder oss med mer lover, forskrifter og byråkratiske ordninger enn vi har bærekraft til. Men svaret må ikke være å svekke de kommunale og regionale folkevalgte nivåene som politiske arenaer.

Kommunene og fylkeskommunene ble etablert som et forsøk på å skape en motkraft til det overveldende statlige byråkratiet, ved å etablere folkevalgt styring og kontroll med det lokale embetsverket. Det er en visjon vi må holde fast ved, selv om den er vanskelig å realisere i et samfunn der statsapparatet – fylkesmenn, direktorater, departementer – holder kommunene i et jerngrep, ved forskriftsverk og økonomiske styringsmekanismer.

Styrking av det kommunale selvstyre er en hovedutfordring i arbeidet med å beskytte og utvikle folkestyret. Her kan kommunesammenslåinger noen ganger vært nyttig og nødvendig. Det blir ikke et fungerende demokrati hvis kommunen er så liten at kommunestyret verken har ressurser eller beslutningsevne til å fungere som noe mer enn en litt oppgradert velforening. Og utvikling av bosetningsmønster og kommunikasjoner har ført til at vi mange steder sitter med en åpenbart utjenlig kommuneinndeling.

Men en kommunereform som er begrunnet utelukkende i ønsket om økt administrativ kapasitet, blir helt feilslått. Det blir ikke mindre byråkrati i en stor kommune enn i en liten. Tvert imot er det gjennomgående slik at jo større et byråkratisk system er, jo mer tid og ressurser bruker det på å snakke med seg selv i stedet for å levere tjenester til samfunnet.

Nærhet mellom både de ulike delene av den tilsatte administrasjonen, og ikke minst mellom byråkrati og velgere, er hovedbegrunnelsen for kommunaldemokratiet. Går det tapt, kunne vi like gjerne erstatte kommunene med statlige distriktskontorer.

Fylkeskommunen har langt fra vært noen fiasko, men slik den er organisert nå, klarer den ikke å etablere seg som et fungerende demokratisk nivå. Fylkespolitikken dreier seg om et fåtall saksområder som i stor grad diskuteres og avgjøres isolert, og der de virkelig store sakene, som videregående utdanning, kommunikasjon og næringsutvikling, i vesentlig grad avhenger av statlige beslutninger og utredninger.

En grunn til dette er at fylkeskommunene i mange sammenhenger er for små enheter i dagens komplekse samfunn. Derfor er sammenslåing til regioner et ganske opplagt valg, slik man har gjort både i Sverige og Danmark. Men formålet med en slik sammenslåing må ikke være å opprettholde fylkeskommunene som en «mellometasje» mellom stat og kommune, som inngår som et ledd i realiseringen av en nasjonal politikk med Oslo som utsiktspunkt.

Regionene må utvikles til sterke stemmer for sine landsdelers behov og interesser, slik vi har sett ikke minst i Sverige, der Skåne- og Göteborgs-regionene oppfatter seg og fungerer som motkrefter til Stockholms-dominansen.

Formålet med etablering av regioner må være at de skal ivareta landsdelens interesser. Da må de unngå å bli kamparenaer for lokalinteresser og nessekonger, og fungere som samarbeidsorganer for kommunene i regionen. Til det trenger vi ikke et eget folkevalgt nivå, som fylkestinget.

Vi bør – som Leif Arne Heløe anbefaler i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift – vende tilbake til modellen med en regional kommunenes kommune, et forvaltningsnivå sammensatt av representanter for ledelsen i de aktuelle kommunene, og med en klar innretning mot felles utfordringer for landsdelen, og ikke som en arena for nabokrangel.

På sitt beste har fylkestingene fungert slik, men skal de regionale interessene få den nødvendige tyngde i nasjonalpolitikken, må ha vi ha langt større og slagkraftige enheter, neppe flere enn åtte.

Vi ser nå hvordan fylkene i Østlands-regionen trekker sammen og prøver å etablere en superregion rundt Oslo. Dette bør gi rom for ettertanke ikke minst på Vestlandet, og der viljen og motet til å tenke fellesskap nesten helt drukner i frykten for naboen, og vel kanskje også i Nord-Norge?

I Oslo kan nok de som ønsker et fortsatt oppsplittet «Utkant-Norge», regne med applaus og støtte fra mange fylkes- og kommunepolitikere. Vi savner nasjonale og lokale politikere fra de ulike landsdelene med visjoner og evne til å kjempe fram en fungerende regionreform, politikere som ikke bare sitter og venter på kommunalminister Jan Tore Sanner – som etter alt å dømme i sin tur venter på at regionreformen skal ende opp som et tomt skall – et forvaltningsmessig mellomnivå uten politisk slagkraft.