Lovendring vil svekke elevenes rettigheter

I løpet av høsten skal Stortinget ta stilling til regjeringens forslag til endringer i opplæringslovens kapittel 9a om elevenes psykososiale læringsmiljø, der alle elever gis rett til et trygt skolemiljø fritt for mobbing, vold, rasisme og alle andre former for krenkelser.

Som fagperson med mer enn 20 års fartstid som veileder på feltet, finner jeg grunn til å slå alarm om at forslaget innebærer et skremmende skifte av fokus og lojalitet – fra et klart fokus på elevens perspektiv og rettigheter til lydhørhet og ettergivenhet overfor skoleledere som opplever elevens rettigheter som truende og krevende.

Dette illustreres blant annet ved at regjeringen i sitt forslag fjerner kravet til rektor om dokumentasjon og etterprøvbarhet i form av enkeltvedtak i alle saker der det bes om tiltak vedrørende læringsmiljøet, og ved at skolen/kommunen gis klagerett og partsstatus i klagesaker – som en motpart til eleven.

I dagens ordning er ikke skolen definert som part i Fylkesmannens klagebehandling, og skolen/kommunen har derfor ikke klagerett på Fylkesmannens vedtak. Regjeringens forslag innebærer en klar styrking av skolen/kommunens rettslige stilling på bekostning av elevens interesser.

I tillegg omdefinerer regjeringens forslag kriteriet for hvorvidt det foreligger lovbrudd. I dag er elevens egen opplevelse syretesten på om retten til et trygt læringsmiljø er brutt eller ei. Regjeringen endrer kriteriet til en «objektiv» skjønnsmessig vurdering av hvorvidt skolen har gjort nok, eller «det en med rimelighet kan forvente» for å oppfylle den nye «handlingsplikten».

Dette skiftet av fokus og lojalitet er det helt sentrale som må formidles til stortingsrepresentantene som skal bestemme om vi fortsatt skal ha elevens egen opplevelse og stemme som forpliktende rettesnor i arbeidet for en trygg og god skole. Det er derfor viktig at både essensen i regjeringens forslag og i rådene fra de ulike høringsinstanser kommer fram.

Rapporten fra det offentlig oppnevnte Djupedalutvalget sier innledningsvis at hovedutfordringene ikke er mangler i regelverket, men snarere altfor svak kjennskap til og kompetanse vedrørende regelverket, for svak vilje og evne til etterlevelse ute i skolene og for svak kultur og mandat til å følge opp vedtak fra håndhevingsinstansen (Fylkesmannen).

Regjeringens forslag omdefinerer altså selve problemforståelsen – til at det er regelverket som skaper vansker for skolene og skolelederne, med sine krav om forsvarlig saksbehandling og om at elevens egen opplevelse av sin situasjon er målestandarden for om retten er brutt. Kunnskapsministeren har ikke svart på oppgaven han fikk, og resultatet blir da også helt i strid med intensjonen bak prosessen som lå bak oppnevningen av Djupedalutvalget.

Høringsuttalelser fra helt sentrale aktører som fylkesmennene, Barneombudet, Utdanningsdirektoratet, KS og Utdanningsforbundet uttrykker i sum bekymring for konsekvensene av regjeringens endringsforslag. De mener forslagene tar bort viktige sider ved rettssikkerheten for alle parter, uten å erstatte dem med klare krav og ordninger som sikrer likebehandling og god felles praksis.

Det er tragisk at argumentene for lovendringene i stor grad bygger på at skolelederne finner dagens krav for krevende med hensyn til faglig forståelse, saksbehandling og dokumentasjon.

Det bør derfor stilles noen retoriske spørsmål: Er ikke regjeringen tøff nok til å kreve at skoleledere skal ta elevenes rett på alvor? Er problemet at dagens regelverk gir mobbeofre rettigheter som enkelte skoleledere finner provoserende og truende? Kan denne regjeringen mene  at det er riktig å kreve minimum 4 i karakter i matematikk av alle lærerstudenter, og samtidig godta at rektorer ikke skal forventes å ha kompetanse til å stoppe mobbing og dokumentere dette gjennom en forsvarlig og etterprøvbar saksbehandling?

Jeg har samarbeidet med mange dyktige rektorer som uttrykker hvor nyttig og godt dagens regelverk er, når man bare går inn i forståelsen og tar det i bruk. Rundskriv 2-2010 til kapittel 9a i opplæringsloven burde vært delt ut til alle lærere, skoleledere, elever og foresatte – det burde vært obligatorisk pensum og gjenstand for praktisk øvelser ved all lærer- og skolelederutdanning.

Skolelederforbundet velger å framstå på en måte der elevens rett til et trygt læringsmiljø settes opp mot skoleledernes rettigheter. I sin høringsuttalelse skriver forbundet:

«Vi har eksempler på at skoleledere har blitt straffedømt, eller i skrivende stund er under politietterforskning, og er i ferd med å miste sin stilling som følge av et uklart regelverk.»

Her påstår forbundet i samme setning både at regelverket er uklart, og at dommer mot skoleledere er feilaktige. Dette er en grov insinuasjon overfor mobbeofre som har fått medhold i sine saker, og meget avslørende med hensyn til holdninger og manglende lovforståelse.

I forbundets fagblad «Skolelederen» presterte forbundslederen i forbindelse med omtale av Djupedalutvalget å si at hun hadde til gode å møte rektorer som ikke tar sitt fulle ansvar i mobbesaker. En slik uttalelse forteller om en totalt manglende evne eller vilje til å forstå realitetene og alvorligheten i saker innen dette feltet.

Når jeg har valgt å fokusere på Skolelederforbundet, er det fordi det kan synes som om regjeringens forslag har lånt øre til innspillene fra denne gruppen skoleledere, framfor å lytte til de faglig tunge rådene fra både eget direktorat, fylkesmennene, Barneombudet og interesseorganisasjoner som representerer erfaringer fra dem som har gått den lange veien gjennom klagesaker og rettssaker.

Uttalelsene fra Skolelederforbundet burde vekke bekymring hos KS. Er det slike holdninger KS ønsker skal styre skolens arbeid med læringsmiljøet?

Ut fra mitt kjennskap til feltet er jeg temmelig sikker på at Skolelederforbundets uttalelser i høringsnotatet ikke er representative for flertallet av norske skoleledere.

Regjeringens forslag møter mye kritikk og skepsis fra tunge faglige instanser. Da er det all grunn for regjeringen til å vurdere en stopp i prosessen for å ta de ekstrarunder som er nødvendige. Hastverk og prestisje kan ikke rettferdiggjøre å forsere gjennomføring av lovendringer som setter arbeidet tilbake til tider uten regulering av rettigheter.

Det er ennå tid til å lytte til kunnskapen og tilbakemeldingene for en kunnskapsminister som hevder at han verdsetter nettopp kunnskap. Hvis ikke, må politikerne på Stortinget vise ansvar og stoppe regjeringens forsøk på å rasere et lovverk som er i ferd med å gå seg til, og som først og fremst trenger å bli løftet fram og gitt full og forpliktende tilslutning.