Anbud og samfunnsansvar

Fra nyttår gjelder ny lov og nye forskrifter om offentlige innkjøp. Det holdes for tiden kurs land og strand rundt om de nye anbudsreglene. Men det har vært lite fokus på en av de mest utfordrende og uavklarte oppgavene som oppdragsgivere og leverandører stilles ovenfor: Nye krav om at oppdragsgiverne skal ivareta hensyn til samfunnsansvar i anbudsprosessene.

Det nye regelverket illustrerer en tydelig trend nasjonalt og internasjonalt, nemlig at kravene til effektivitet, konkurransedyktighet og lønnsomhet øker, samtidig som forventningene til ansvarlig næringsliv blir stadig tydeligere.

I Norges nasjonale handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter – som kom i fjor – framheves de nye kravene i loven om offentlige anskaffelser som et viktig ledd i oppfyllelsen av det sjette prinsippet i FNs veiledende prinsipper om næringsliv og menneskerettigheter:

«Statene bør fremme respekt for menneskerettighetene hos selskapene de gjennomfører forretningstransaksjoner med.»

Alle offentlige oppdragsgivere har nå denne oppgaven, fra profesjonelle innkjøpssentraler, store statlige innkjøpere og ned til den minste kommune – og leverandørene må tilpasse seg kravene. Men det kan være utfordrende å finne det riktige balansepunktet mellom kravene til gode, billige løsninger og samfunnsansvar.

Ett krav er at oppdragsgiverne skal ha «egnede rutiner» for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter der det er risiko for brudd på slike rettigheter. For eksempel vet vi at arbeidsforholdene ved produksjon av kontorrekvisita og arbeidsklær kan være kritikkverdige. Det kan da være aktuelt å sette krav til leverandørene og sørge for en oppfølging av leveransen som sikrer at innkjøperen har kontroll på arbeidsforholdene i leverandørkjeden.

Kravene til samfunnsansvar må reflekteres i oppdragsgivernes overordnete innkjøpsstrategi og det gjelder et forholdsmessighetsprinsipp: Kravene skal stå i forhold til det som anskaffes.

Lov og forarbeider gir for øvrig ikke mye veiledning i hva som kreves. Difi har nylig utarbeidet veiledninger og verktøy som vil lette arbeidet. Når det gjelder den konkrete utformingen av innkjøpsstrategien og de konkrete risiko- og forholdsmessighetsvurderinger som må gjøres, er likevel mye overlatt til den enkelte oppdragsgiver. Det er viktig å huske at kravene i loven springer ut av internasjonale krav, herunder fra EU, FN og OECD. Her finnes ytterligere veiledninger når det gjelder hvilke krav som bør settes til ansvarlige innkjøpere og ansvarlige leverandører.

Oppgaven med å ivareta samfunnsansvar er viktig og meningsfylt. Det offentlige har et særlig ansvar for å handle miljøbevisst og fremme respekt for menneskerettigheter. Men det er krevende, og mange innkjøpere og leverandører må ut i ukjent terreng. Hvis man setter opp gode systemer, prioriterer riktig, og bruker det veiledningsmaterialet som finnes, bør det likevel være håndterbart.