Korken sitter øverst. Det varsles ikke om underordnete – det kalles personalsaker, skriver Bjørn Kittilsen. Illustrasjonsfoto: Colourbox
Korken sitter øverst. Det varsles ikke om underordnete – det kalles personalsaker, skriver Bjørn Kittilsen. Illustrasjonsfoto: Colourbox
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Varsling er symptomet – sykdommen er lederen

Oppdager man en leder som «pisser oppover, stikker sidelengs og sparker nedover» – ikke pek på andre eller lat som ingenting, men gjør noe.

Et godt prinsipp er at den som gjør en feil, retter opp denne feilen.

Framhaldssoga om varsling fortsetter i Kommunal Rapport. Vi leser stadig om nye eksempler på hvor galt det er, om gjengjeldelse, om brudd på etiske regler – og om «destruktiv ledelse som er ødeleggende for arbeidsmiljøet».

Her er vi her etter min mening ved kjernepunktet: Korken sitter øverst. Det varsles ikke om underordnete – det kalles personalsaker. Men det varsles om overordnete, om toppledere som aldri skulle vært ledere.

Et godt prinsipp er at den som gjør en feil, retter opp denne feilen. Rådmannen er kommunens øverste administrative ledelse. Politikerne fører tilsyn med rådmannen og hva han gjør. Det er politikerne som ansetter rådmannen – så sier loven.

Men loven sier ikke at politikerne skal ansette rådmannens nærmeste underordnete. Likevel er det formannskapet som også ansetter rådmannens nærmeste i mange kommuner. Da har formannskapet ansvaret hvis de ansetter «feilvarer».

«Skomaker, bli ved din lest!» Politikere er som regel veldig gode når det gjelder behandling og vedtak av saker som gjelder kommunens og innbyggernes ve og vel. Men jeg har en følelse av at de er mindre egnet til personalforvaltning. Så kanskje de burde overlate dette til rådmannen, og heller se til at rådmannen tar denne jobben på alvor.

Så til en annen aktør: Fagforeningen. Mitt inntrykk er ikke akkurat at denne inntar en heroisk rolle når det gjelder skadelige ledere. I gamle dager hadde man inntrykk av at fagforeningens bekymring var at noen skulle få stol med armlener før tiden.

I en sak jeg kjenner til, tok fagforeningen opp saken om en kritikkverdig leder med rådmannen, men hogget i stein. Det er mulig at fagforeningen gikk til politikerne da de ikke nådde fram, men i alle fall skjedde ingenting der heller.

Nei, å henge bjellen på katten er ingen behagelig plikt. Så får da den ene personen være i fred, og de mange som lider, fortsetter med det.

Å ja, jeg glemte spyttslikkerne! De fortsetter å trives som fluer på ei kuruke.

Å være leder gir makt. Makt er ikke rett, men forpliktelser og ansvar. Jo større makt, jo større ansvar. Det er en balanse her, men det er dessverre en del som ikke har fått dette med seg. Vi kjenner jo til historien om kroppsdelene som kranglet om hvem som skulle være sjef. Det er ikke mange av denne typen, men vi trenger ikke engang de få vi har.

I «Ukas kommentar» i Kommunal Rapport 16. mars nevnes behovet for gode, skriftlige rutiner. Ja, formalia er viktige og må være på plass. Men viktigere er holdningen hos rådmannen og den politiske ledelse.

Ansvaret ligger hos de med makt og mulighet er å foreta seg noe: Oppdager man en leder som «pisser oppover, stikker sidelengs og sparker nedover» – så ikke pek på andre eller lat som ingenting, men gjør noe. Det er ingen menneskerett å plage andre – og unnlatelse av å gjøre noe gir medansvar.