Tvangskrav gjort til skamme

I flere år ventet ca. 5.000 flyktninger med vedtak om opphold på å bli tatt imot i en kommune. Mange ventet svært lenge. Fra alle kanter kom det krav om at modellen med frivillig bosetting måtte vrakes og erstattes med en eller annen form for tvangsplassering i kommunene.

Nå har tvangskravene stilnet. Bakgrunnen er hvordan kommunene stilte opp da det gjaldt – da den internasjonale flyktningkrisen førte tusener av mennesker til også vår krok av verden. I fjor bosatte de 11.000 – og tømte praktisk talt mottakene for personer med vedtak om opphold.

I år har de – stadig frivillig – sagt ja til å bosette over 16.000. Det har de gjort på tross av oppfordringer om å si nei, påstander om underfinansiering fra staten og skremsler om ekstremisme. Selv små utkantkommuner som aldri har bosatt flyktninger før, har sagt ja til å ta imot «sin del».

– Vi vil ta ansvar, er omkvedet. Mange legger til at de foruten å hjelpe mennesker i nød, ser bosetting av flyktninger som et ledd i arbeidet for å opprettholde folketallet og skaffe arbeidskraft til kommunen og lokale bedrifter.

Problemet med mangel på boliger, som i årevis har vært hovedbegrunnelsen for å si nei, ser også ut til løse seg. Det viser at mye handler om vilje. Kommunene bruker nå det private leiemarkedet i større grad, og de kjøper, bygger og bygger om.

Mangel på et apparat til å levere det flyktningene trenger og har rett på, har heller ikke stoppet ja-svarene. Tilbud etableres eller utvides, og medarbeidere ansettes i høyt tempo.

I denne situasjonen, da kommunene virkelig beviser at frivillighet kan fungere, er det at tilgangen på såkalt bosettingsklare flyktninger nærmest tørker inn. Nå sitter over 26.000 i mottak og venter på vedtak. Vi vet ikke hvor mange av dem som får bli, men med en innvilgelsesprosent på 70 eller 80, gjelder det mellom 18.000 og 21.000 personer.

I årets tre første måneder ble 2.600 bosatt. Det er opplagt at månedstallene må bli langt høyere om årets bosettingsmål på ca. 16.000 skal nås. KS-direktør Helge Eide tror ikke det er mulig, dersom det store flertallet blir bosettingsklare først mot slutten av året. UDI lover raskere saksbehandling, men det tar tid.

For flyktningene er situasjonen på én måte som før – de må vente. Mange beskriver den lange, uvirksomme ventetiden i mottak som en stor prøvelse. Men det er én stor forskjell: Mens de før hadde vedtak og ventet på kommune, må de nå vente på vedtak – med den ekstra usikkerheten det medfører.

Ettersom vi allerede vet at mange vil få bli, må myndighetene ta tak i utfordringen med å starte integreringsprosessen allerede i mottakene. Det flyktningene trenger er norskopplæring, kunnskap om det norske samfunnet, arbeidspraksis og å få vurdert sine kvalifikasjoner for arbeidslivet, både de formelle og uformelle.

En idé om såkalte integreringsmottak er luftet og bør utredes videre. Slike mottak kan innrettes mot flyktninger som med stor sannsynlighet får opphold, men venter på vedtak, slik at tiltak kan komme i gang. De kan også brukes av flyktninger med opphold, men uten kommune, hvis denne ventetiden tar seg opp igjen. Poenget er at integreringen må starte tidlig.

Mye spenning knytter seg derfor til integreringsmeldingen som statsråd Sylvi Listhaug skal legge fram i mai. Vil regjeringen foreslå tiltak som vil gjøre kommunene i stand til å ta den neste, store utfordringen; å bidra til at et stort antall flyktninger ikke bare får et sted å bo, men også mulighet til å skaffe seg arbeid, utdanning – et nytt sosialt liv?

Kommunene har stilt opp, uten bruk av tvang. Nå må regjeringen gjøre sitt til at flyktningene raskest mulig kommer videre med livene sine.