Nytt liv for «dritten i midten»

«Dritten i midten», sier vi om unger midt i søskenflokken. De domineres av storesøstre, mens minstemann tar oppmerksomheten. Ikke ulikt fylkeskommunene altså. Den lever et litt anonymt liv. I hvert fall de som har en stor by eller to innenfor sine grenser. Og fylkeskommunen er lett å gjøre narr av, noe mange også gjør.

Hvorfor har vi egentlig fylkespolitikere, spurte debattant og tidligere fylkespolitiker Sanna Sarromaa i forrige nummer av Kommunal Rapport. Fylkeskommunens død er blitt spådd og ønsket av flere opp igjennom årene. Fylkespolitikernes gode betingelser blir gjerne trukket fram for å dyrke bildet av «brødpolitikere». Eller som Sarromaa uttrykker det: «Lekeplass eller gravplass for gamle ordførere som ikke helt har klart å gi slipp på sin politiske karriere.»

Ingen vet hvem fylkespolitikerne er, de har altfor godt betalt og de har lite å pusle med, hevder Sarromaa.

Dessuten gidder bare 56 prosent av velgerne å stemme ved fylkestingsvalg. Sarromaa har selv nytt godt av fylkeskommunale godtgjørelser og høye smørbrød.

Regjeringspartiene har lenge villet legge ned fylkeskommunene og fordele oppgavene deres på større kommuner. Men mellomnivået overlever. Et flertall på Stortinget vil beholde «dritten i midten». Sarromaas eget parti, Venstre, sørget for det i denne omgangen.

Det er ikke første gang rikspolitikere forsøker å lage regionreform. Det forrige forsøket på regionalisering ente med forvaltningsreformen i 2010. Husker du det ikke? Det er kanskje fordi justeringen av oppgaver ikke akkurat ble oppfattet som en reform. Strukturen ble ikke endret, men fylkeskommunene fikk noen flere oppgaver. Den viktigste var at en god del riksveier som ble fylkesveier. Det var et slags plaster på såret etter at sykehusene gikk til staten i 2002, noe som reduserte arbeidsmengden for politikerne.

Nå blir det høyst sannsynlig strukturendringer. Regjeringen har sagt omtrent ti, men Stortinget er ikke fremmed for ned mot sju. Vi nærmer oss landsdelsregioner. Da kan diskusjonen om sykehusene dukke opp igjen. For staten med sine helseregioner og styrer og direktører med høye lønninger ble ikke helt det vi hadde tenkt oss. Det ble ikke mindre byråkratisk, og de klarte i hvert fall ikke å drive billigere enn fylkene – selv om antallet behandlete pasienter økte.

Spørsmålet nå er om regionreformen kan gjøre mellomnivået mer relevant. Om for eksempel sju regioner får tunge oppgaver og klare frontfigurer, burde vel fylkesnivået kunne sette dagsordenen?

I strukturreformer ser vi ofte til Danmark. Der har de også hatt regionreform. 14 amter ble til fem regioner. De administrerer stort sett sykehus, og er fremdeles usynlige. Sykehuspolitikk handler mest om drift og investeringer når lokaliseringen først er bestemt. Det er ikke så mye å være partipolitisk uenig om. Noen har allerede begynt å snakke om å legge ned regionene.

Nå kan det bli annerledes i Norge. Det er ingen grunn til å tro at et samlet vestland eller et stortrøndelag vil være beskjedne. En felles trompet fra Nord-Norge vil sikkert også høres over hele landet. Agder må få tærne opp av fjæra for å hevde seg i det selskapet, og Østlandet bør ikke splitte seg opp i for mange biter.

De nye regionene bør trimme og spisse organisasjonene. De bør utfordre staten og samarbeide med kommunene. Da kan «dritten i midten» bli navet i hjulet i sine landsdeler.