Når staten vil ha endringer

Så er endelig embetsverkets tilrådinger klare i kommunereformen. Statens forlengete arm i fylkene mener Kommune-Norge i framtiden skal bestå av godt under 150 kommuner.

I denne runden anbefaler fylkesmennene at vi går fra 428 til litt over 300 kommuner, men det er for neste runde de virkelig dramatiske endringene foreslås. Kartene fylkesmennene har tegnet er ikke i nærheten av å likne på det kommunene selv har kommet fram til, med unntak av Vestfold og de to fylkene på sidelinja – Hedmark og Oppland.

Generelt er inntrykket at fylkesmennene har gjort et grundig arbeid når de har vurdert kommunestrukturen. På en del områder er det åpenbart at en del småkommuner mangler ressurser og mannskap. Mange kommuner møter usminket kritikk som de må ta på alvor.

For meg er det likevel uklart om det for eksempel ligger etterprøvbare kriterier til grunn når enkelte kommuner beskrives som økonomisk robuste nok, og andre ikke. Hva gjør for eksempel Ørland og Nedre Eiker spesielt utsatt? Det er riktignok kommuner med presset økonomi, men ikke mer enn en god del andre steder. Her mangler det tydeligere kriterier, og det gir et preg av synsing. Velinformert sådan – men likevel.

Fylkesmennene har ikke nødvendigvis større kunnskap om hva som er best for kommunene enn kommunene selv. Men de har et annet perspektiv enn hver enkelt kommune, og det er viktig.

I hovedsak har likevel kommunene som har satset på at reformen skulle gå over av seg selv, nå fått noen faglig tunge slag midt i mageregionen. I denne runden forstyrrer heller ikke lokalpolitiske hensyn eller folkeavstemninger. Nå er det staten selv som tegner kartene. Og er det noe det statlige byråkratiet liker godt, så er det å organisere Kommune-Norge på en måte som er praktisk for staten selv.

Nå skal saken til Kommunaldepartementet, og det er hestehandlingen på Stortinget som vil avgjøre hvor mye av sammenslåingen som vil bli gjennomført til våren, og hvor mye som må utsettes til runde to – som kan komme raskere enn motstanderne håper.

Bare i Akershus og Nord-Norge ser vi i denne runden forslag om omfattende bruk av tvang. Den diskusjonen vil gå høyt i et valgår, og vil være viktig nok for de kommunene det gjelder. Men i det store og hele blir krangelen om tvang i noen kommuner en relativt marginal del av en omfattende reform ønsket av et klart flertall på Stortinget.

Framover er det sannsynlig at de som ønsker få kommuner, vil bruke fylkesmennene som sitt alibi. Alt som skjer av sammenslåinger heretter kan begrunnes i de «faglige» rådene fra fylkesmennene. Råd som selvsagt er basert på den åpenbare diskursen: Vi skal ha langt færre kommuner. Da blir konklusjonene deretter. Det betyr ikke at fylkesmennenes utredninger er bestillingsverk, men det er heller ikke objektive innlegg.

Hvor er så kommunene selv? Den første reaksjonen fra KS indikerer at organisasjonen fortsatt vil være mest mulig nøytral til det at kommunestrukturen er i historisk endring. KS i fylkene har vært involvert i prosessene, og kanskje jobber KS sentralt også i kulissene. For hva, er imidlertid vanskelig å få øye på. Profilen framstår som passiv, noe som indikerer at ledelsen i KS er fornøyd med at den på sikt kan miste nærmere to av tre egne medlemmer.

Kommunaldepartementet er sikkert tilfreds med en slik strategi. Hva sier de nesten 300 kommunene som skal fjernes?