Skipsreder Torstein Hagen i selskapet Viking Cruise og ordfører Trude Drevland foran cruiseskipet Viking Star, da skipet kom til Bergen for første gang. Foto: Erik Ask, NTB scanpix

Grensen for korrupsjon blir uklar

Kommentar. Statsadvokaten tok ikke sjansen på å trekke en eks-ordfører til retten for korrupsjon. Gjør påtalemyndigheten grensen for korrupsjon unødig uklar, eller har mediebelastningen vært stor nok straff i seg selv?
20.12 2016 10:20
Et møte på ordførerens kontor hvor forretningsmannen la fram sin sak, tydelig registrert i møtekalenderen, ville utvilsomt vært helt i orden.

Trude Drevland er ikke skyldig i korrupsjon. Det kan vi slå fast etter at statsadvokaten har henlagt saken mot både henne og de andre involverte i cruisesaken.

For Drevland er selvsagt henleggelsen en seier. Men den er ikke total – saken er i realiteten henlagt fordi statsadvokaten ikke er sikker på seier i retten. Fortsatt er det slik at Drevland som ordfører begikk en stor politisk feil, om enn ikke så stor i straffelovens forstand at hun fortjente en rettssak og en dom.

Petter Gottschalk, spaltist i Kommunal Rapport og en av de mest erfarne forskerne på korrupsjon i Norge, mener det nå er på tide å konkretisere lovverket. Det er særlig begrepet «utilbørlig fordel» som Gottschalk mener lovgiver må presisere. Hva betyr det egentlig å tilby noen eller motta en «utilbørlig» fordel? Når ordføreren i Bergen mottok private tjenester fordi hun var ordfører, burde ikke det straffes?

Tina Søreide, en annen erfaren forsker på korrupsjon, påpeker overfor Bergens Tidende at det var helt riktig å etterforske saken, og hun mener den har vært en vekker.

Det gjenstår å se. For et par tiår siden fikk norske selskaper skattefradrag på korrupsjon i utlandet. Så kom korrupsjon inn i straffeloven, og lista for å bli dømt for å ha mottatt fordeler ble lagt på et fornuftig, lavt nivå.

De siste årene har tendensen derimot gått litt i motsatt retning, og statsadvokaten har tapt flere saker i retten hvor korrupsjon har vært et tiltalepunkt. I tillegg har påtalemyndigheten gått på store prestisjenederlag i rettssaker knyttet til annen økonomisk kriminalitet. Trenden ser ut til å gå i retning av at mer korrupsjonsliknende oppførsel blir akseptert.

Korrupsjonsbestemmelsene i lovverket er i stor grad inspirert av internasjonale konvensjoner og lovverk. Norge har ikke noen spesielt strengere standard på området enn andre land det er naturlig å sammenlikne seg med.

I den offentlige utredningen fra 2002, som foranlediget korrupsjonsbestemmelsen, heter det blant annet: «Det er ikke tilstrekkelig at forholdet er kritikkverdig. Ved at loven bruker uttrykket «utilbørlig» er det gitt en margin slik at tjenestemannen eller den næringsdrivende ikke skal kunne straffes med mindre det foreligger et ganske klart klanderverdig forhold. Vurderingen vil kunne variere noe fra område til område, og det må til sjuende og sist overlates til domstolene å trekke grensen.»

I all hovedsak er det åpenbart forbudt å bli «winet og dinet» i omfattende grad på sportsarrangement, strippebarer og stjernerestauranter. Heldigvis. Lovens forarbeider og internasjonal praksis gir flere eksempler på hva som ikke vil være lov, og hvor grensene kan trekkes.

I NOU-en fra 2002 nevnes for eksempel et cruise spesielt: «Derimot vil f.eks. et gratis cruise som i hemmelighet tilbys en innkjøper fort bli ansett utilbørlig, og det uavhengig av om vedkommende innkjøper er privatansatt eller offentlig tjenestemann», heter det der.

Drevland med familie fikk et to dagers cruise fra Bergen til Oslo i gave etter at Drevland døpte det samme cruiseskipet. I tillegg vanket det reise i privatfly og opphold på luksushotell i Venezia. Senere talte Drevland sponsorens sak overfor politiske venner i sentrale posisjoner. Hun fikk også tilbud om et lengre cruise, som hun takket nei til etter at Bergens Tidende begynte å skrive om hele saken.

Alt dette gir altså ikke en utilbørlig fordel stor nok for verken eks-ordføreren eller den næringsdrivende til at statsadvokaten tar sjansen på en rettssak.

Etter henleggelsen kan det se ut som om korrupsjonen må være veldig direkte, ja nærmest amatørmessig, for å kunne bli trukket for domstolene. Korrupsjonen som gjennomsyret Unibuss var et eksempel på forhold som var lett å oppdage: Du gir meg en kontrakt, jeg gir deg en veranda.

Er det slik at om det ikke er en direkte overføring av penger eller tjenester mellom to parter, eller hvis denne tjenesten har en verdi mindre enn et to dagers cruise for en familie, så foregår det ikke korrupsjon? Det er i så fall en klargjørende, men også svært begrensende tolkning av begrepet. Det spørs om statsadvokaten er den som skal utøve slik tolkning av lovverket – det er domstolene og lovgivers oppgave.

Det må være lov for rike forretningsfolk å prøve å påvirke det politiske utfallet i en sak. Forutsetningen i et fungerende demokrati er at denne påvirkningen i størst mulig grad må foregå i åpenhet. Grad av åpenhet er et kriterium for å vurdere om fordelen som er gitt, har vært utilbørlig eller ei. Derfor er det også så viktig å passe på at flest mulig arenaer er åpne og gjennomsiktige, nettopp fordi de hver og en er med på å begrense mulighetene for avtaler i lukkete rom som en eller flere ufortjent kan hente gevinst ut av. Et møte på ordførerens kontor hvor forretningsmannen la fram sin sak, tydelig registrert i møtekalenderen, ville utvilsomt vært helt i orden.

I Drevland-saken foregikk spillet i hemmelighet, og det var først etter omfattende arbeid fra Bergens Tidende at saken ble kjent. Dette er et klassisk tegn på at det foregår noe mistenkelig, uansett hva motivet for hemmeligholdet måtte være. Det er ikke kommunens interesser som vernes ved hemmeligholdet, det er forretningspartneren.

Nå får vi ikke vite hva retten mener om hele dette sakskomplekset. Det er godt for Drevland, men kanskje synd for Kommune-Norge og framtidig tolkning av korrupsjonslovgivningen.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!