Lur, lurere, lurest

Da Erna Solberg ved regjeringsdannelsen lanserte kommunereform som en av regjeringens aller viktigste saker, var vi mange som trodde hun drev med lureri. Årsaken var at hun la så stor vekt på at reformarbeidet måtte være tverrpolitisk – noe som ifølge oss kommentatorer ville føre til at lite skjedde, men at regjeringen slapp å ta skylden for det.

Men kommunalminister Jan Tore Sanner mente alvor. Bruken av et ekspertutvalg som bølgebryter og premissleverandør var forventet, også at han delte ut penger til de kommunene som var raske med å slå seg sammen.

Involveringen av fylkesmennene var mer finurlig: Han visste at han i fylkesmannskollegiet hadde en rekke drevne politiske spillere som hadde det til felles at de fra sitt ståsted i Stortinget og i fylkesadministrasjonene i årevis hadde irritert seg over den uhensiktsmessige kommunestrukturen og rikspolitikernes maktesløshet. Med en klar ordre fra statsråden ville de mer enn gjerne kaste seg ut i kampen for å få til såkalt frivillige endringer av kommunekartet.

Fylkesmennenes erfaring og målbevissthet var ikke nok. Endringsarbeidet gikk tregt – så tregt at Sanner la inn et nytt kort: Kraftige endringer i overføringene av penger fra staten.

Så kraftige var de at han må ha visst at han ikke ville få flertall for dem i Stortinget, men det spilte ikke så stor rolle. Det viktige var hva som sto på regnearkene til de kommunepolitikerne som i vinter ble tvunget av Fylkesmannen til å ta en beslutning om å forbli alene eller å søke partnerskap. Resultatet ble et vell av intensjonsavtaler.

Lokalpolitikernes svar viste at også de er drevne på politisk spill. En stor del av dem brukte regnestykkene fra regjeringen som en brekkstang mot gjenstridige politikerkolleger og velgere. Andre inngikk intensjonsavtaler som de ikke trodde noe særlig på, eller vedtok å bruke folkeavstemninger som skalkeskjul i stedet for veiledning.

Det er eksempelvis vanskelig å tenke seg at flertallet av Rælingen-politikerne egentlig var interessert i folkets råd, da de på rekordtid utlyste folkeavstemning om en storkommune det ikke var enighet om. Sannsynligvis ønsket de bare å kunne vise til at det var folket, og ikke dem, som valgte å stå alene.

Tilsvarende er det med de kommunene som lister opp to, tre eller fire ulike sammenslåingsalternativer i folkeavstemningen. De vet at de da ikke vil få entydige råd, og de kan bruke folkeavstemningene til å si både nei og ja. Motstandsdyktigheten mot press utenfra øker.

En av de rareste sammenslåingsrundene til nå skjer på Romerike. Politikerne i Hurdal og Ullensaker må tåle at de mistenkes for å drive en skinnprosess når de planlegger en fusjon mellom to kommuner som ikke har felles grenser. Det var definitivt ikke slike kommuner regjeringen ønsket seg da arbeidet med mer moderne, effektive og faglig sterke kommuner startet.

Her er vi ved årsaken til at det kan ta lang tid før arbeidet med kommunereform kan sluttføres, og før det blir mulig å vurdere om Jan Tore Sanner er en suksess eller flopp som moderniseringsminister. Den eneste gode grunnen for å godta en sammenslåing mellom Hurdal og Ullensaker, er at man i så fall kan håpe at de to kommunene mellom dem, Eidsvoll og Nannestad, om noen år likevel blir med i en storkommune nord i Akershus.

Hurdal og Ullensaker er et ekstremeksempel, men det virker som om vi mange steder i landet kan få små kommuner som av ulike grunner blir stående utenfor en storkommune som de ut fra mange parametere burde ha vært en del av.

Da kommunereformen startet, truet Jan Tore Sanner med at slike kommuner ikke skulle få lov til å fortsette et vanlig interkommunalt samarbeid. De skulle bli tvunget til å ta imot tjenester levert av den store nabokommunen – altså settes under administrasjon.

Dersom det skjer, samtidig som overføringene fra statsbudsjettet blir redusert, kan det oppstå et press som fører til at disse kommunene i neste stortingsperiode åpner opp for en nyvurdering.

Det kan også hende at en enda mer uensartet kommunestruktur enn i dag vil føre til at rikspolitikerne tenker nytt. Det kan bli opplagt både for stortingspartier og velgere at det er nødvendig med en viss sentral styring for å få bort de mest uhensiktsmessige kommunestrukturene.

I det siste halvåret har kommunalministeren mye oftere enn tidligere minnet om at det tok flere tiår å gjennomføre den forrige store kommunereformen på 1950- og 1960-tallet. Han har begynt å fortelle offentligheten at han ikke bare vil bli målt på det som er oppnådd innen valget i 2017. Det er liten tvil om at han tar sikte på å være den lureste av de lure.