Forventer vi for mye?

Det er en krevende øvelse å være kommune i verdens rikeste land. Når den private velstanden øker, så øker også forventningene til hva offentlig sektor skal yte. Det etterlater seg kravstore innbyggere, svevende løfter – og et gap mellom forventninger og leveranse.

Selv om nordmenn har høy tillit til det demokratiske styresettet og til politiske institusjoner, har vi lavere tillit til politikere og til politiske partier. En tillit som går i bølger, og som følger politiske konjunkturer og hendelser.

Forklaringen på manglende tillit er trolig mangekantet, men som ellers i livet gir opplevelsen av løftebrudd – enten det er reelt eller ikke – ei skrape i tillitslakken. I forbindelse med stortingsvalget 2013 gjennomførte TNS Gallup en undersøkelse for Holder de ord, en organisasjon som sjekket sammenhengen mellom partienes løfter og hva de faktisk stemte på Stortinget. Selv om det viste seg at partiene i stor grad stemmer i tråd med partiprogrammet, fortalte undersøkelsen at kun 8 prosent av de spurte var helt enige i at politikerne holder valgløftene.

Én forklaring på gapet mellom oppfatning og virkelighet er trolig at innbyggernes opplevelse av løftebrudd ikke tar hensyn til hva de enkelte partiene stemmer, men til hva flertallet bestemmer. Det er en kommunikasjonsutfordring, men det gir også et tillitsproblem.

Hvert andre år skrur valgkampen opp forventningene og løftene, mens tiden mellom valgene gjødsler politikerforakten og den sårbare tilliten mellom velgere og valgte. At politikere lover mer enn de kan holde er ikke noe nytt, og isolert sett er det kanskje en naturlig del av det politiske spillet, den retoriske oppvisningen og valgkampens iboende behov for å vinne velgernes gunst. Likevel gir kappløpet mellom forventninger og løfter også utilsiktete konsekvenser – for leveringsevnen til kommunene og for innbyggernes tillit til de folkevalgte.

Det er skapt et gap mellom hva vi forventer og hva offentlig sektor er i stand til å levere. Det kan bety to ting: Vi forventer for mye – eller det offentlige leverer for lite og for dårlig.

Men det kan også bety at vi har forstyrrelser på linja mellom velgere og valgte. Forventningene blant velgerne skaper nye politiske løfter, som igjen øker forventningene. Muligheten til å oppfylle løftene vil alltid tape i et slikt kappløp. Resultatet er en evig runddans der verken velgernes forventninger eller politikernes løfter kan oppfylles.

Vi vil ha mer penger, men mindre skatt. Bedre tjenester, men lavere avgifter. Flere rettigheter, men ingen egenandeler. Velgerne spør: Kan du love? Politikerne svarer: Jeg lover! Våre forventninger er som et vandrende paradoks, og politikernes svar som et ekko fra folket.

Nyansene forsvinner, og debatten dør ut i et munnhoggeri om hvem som skal betale for kulturen, om private eller offentlige renholdere, og om varme eller kalde hender i eldreomsorgen. De populistiske fristelsene er store og underholdende, men de er også ødeleggende.

Kommunen er velferdssamfunnets førstelinjetjeneste. Det er her vi fremmer våre krav og forventninger, mottar velferdstjenester og stiller politikerne til ansvar. Økonomi begrenser muligheten kommunene har til å oppfylle forventningene fra innbyggerne, mens et økende omfang av rettighetslovgivning, og en opplevelse av detaljstyring og manglende handlingsrom, skaper lokal frustrasjon.

I tillegg kommer innbyggernes forventninger. Forventninger som skapes av behov, men også av svulmende ord fra politikere. Nasjonale politikeres luftige løfter kan være en tung bør å bære for lokale folkevalgte. Når lovnader om senger på sykehjemmet, flere lærere og nye kulturskoleplasser legges på bordet i Oslo, sitter kommunestyrene igjen med innbyggernes forventninger og manglende inndekning for løftene.

Det er bred politisk enighet om at Norge skal ha penger på bok, slik at vi også i framtiden kan ha en offentlig sektor som gir innbyggerne et grunnleggende og anstendig velferdsnivå. Og selv om skattenivået er et sterkt politisk ladet spørsmål, finnes det en grense for hva vi kan og vil ta inn over skatteseddelen. Likevel dempes forventningene til offentlige prestasjoner i liten grad av grensene for offentlige pengestrømmer. Sammen med frislipp av politiske lovnader, gjør det at norske kommuner ikke er i stand til å tette gapet mellom velgernes forventninger og de økonomiske rammene.

Kommuner som stort sett leverer gode nok tjenester, sitter igjen med innbyggere som oppfatter det motsatte, og forventer mer enn de både kan og bør gjøre av offentlig sektor. Det svekker tilliten mellom velgere og valgte, øker politikerforakten og setter kommunene under et leveringspress de aldri kan oppfylle.