Fosterhjemsomsorgen må styrkes

Kronikk. Har vi en fosterhjemsomsorg som godt nok ivaretar barnas behov for omsorg, trygghet og utvikling? Dette er spesielt viktig å diskutere når vi nå skal få en ny barnevernslov.
2.2 2017 08:55
Det en etisk forpliktelse for det offentlige å gjøre alt for å unngå unødvendige flyttinger.

For omtrent 30 år siden skrev jeg et kapittel i en bok om norsk barnevern, som het «Fosterhjem – ryggraden i barnevernets omsorgstiltak». Tesen den gangen var at uten fosterhjemmene ville barnevernets arbeid med omsorgsplasseringer bryte sammen. Fosterhjem skulle være hovedtiltaket for barn og unge som ikke kunne bo hos sine foreldre, og var også den gangen et bra oppvekstalternativ for mange.

Jeg argumenterte for at fosterhjemmene må ha betingelser som gjør det mulig for dem å utøve det omsorgsansvaret de har fått delegert fra det offentlige, til beste for barna og ungdommene.  Bekymringen var at det slett ikke alltid ble slik, og at dette blant annet hadde å gjøre med at fosterhjemsplasseringer alltid skulle være midlertidige.

Når et barn eller en ungdom kom i fosterhjem, visste verken barn, fosterforeldre eller foreldre hvor lenge han eller hun skulle bli. Dermed var det en iboende usikkerhet i systemet, som kunne gjøre det ganske vanskelig å skape det gjensidige forholdet og forpliktelsen som er en forutsetning for positiv utvikling. Er det like stor grunn til bekymring nå?

Det er snakk om mange barn og unge. I løpet av 2015 gjaldt det omtrent 14.500, hvorav 900 hadde kommet nye til. Flesteparten av dem bodde i fosterhjem utenom familien, og det store flertallet var i kommunale fosterhjem. Knapt halvparten er 12 år eller yngre, mens resten er 13 år eller eldre.

Fosterbarn er en høyst heterogen gruppe. Noen flytter i fosterhjem og vokser opp der, andre er innom fosterhjem en ganske kort stund før de flytter hjem igjen eller skal greie seg selv.

Kanskje mellom en femtedel og en fjerdedel opplever dessverre at de må flytte uten at det er planlagt, og kan i verste fall oppleve en serie flyttinger i offentlig regi, ofte mellom fosterhjem og institusjon. Etter mitt syn er det en etisk forpliktelse for det offentlige å gjøre alt for å unngå unødvendige flyttinger. 

Det er mange årsaker til at barn og unge kommer i fosterhjem. Mindre barn flytter gjerne fordi foreldrene ikke makter omsorgen for dem – det kan være snakk om rusmisbruk, psykiske vansker, eller at foreldrene mishandler eller vanskjøtter barna sine. Eldre barn og unge kommer oftere i fosterhjem fordi de blir for vanskelige å rå med for foreldrene, kanskje etter år med utilstrekkelig omsorg.

Uansett har man gjerne prøvd å hjelpe barnet og familien sammen over tid før det blir snakk om en fosterhjemsplassering, noe som også kan ha ført til at barnets egne problemer har blitt verre.

En vedvarende utfordring for barnevernstjenesten er at barn og unge ofte er for dårlig utredet når de kommer i fosterhjem, slik at fosterforeldrene faktisk ikke helt vet hva de går til. Dette skaper vanskelige situasjoner både for fosterbarn og fosterforeldre, og øker sannsynligheten for at barn og unge må flytte.

Nyere undersøkelser tyder på at noe over halvparten av barn i fosterhjem som er i barneskolealder, har psykiske vansker som egentlig krever nærmere oppfølging.

Vi må kunne kreve at barn og unge blir ordentlig kartlagt når de skal flytte i fosterhjem. Det er etisk uforsvarlig å utsette sårbare barn for ekstra belastninger som skyldes at det offentlige ikke har gjort et grundig nok arbeid i forkant.

Fosterforeldre må også få den oppfølgingen og støtten de trenger, både økonomisk og på annen måte. Og det er allerede vanskelig å finne mange nok fosterhjem.

I disse dager har NOU 2016:16, forslaget om ny barnevernslov, vært ute til høring. Lovutvalget lar etter mitt syn være å forholde seg tilstrekkelig til noen av de viktigste utfordringene ved selve ordningen. En av disse er midlertidigheten – det vil fortsatt være en dobbelthet fordi barnevernet skal arbeide mer aktivt enn før for tilbakeføring av barnet, som kan, men ikke være en bra ting.

Fosterforeldrene har ikke selvstendige partsrettigheter, og det er fortsatt usikkerhet om hva de skal kunne bestemme noe om, samtidig som de skal skape trygge rammer rundt barnets omsorgssituasjon. Og en overordnet målsetting for lovutvalget er barns rett til trygghet, kjærlighet og forståelse, men hvordan få til det i fosterhjem når de forutsigbare rammene mangler?

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!