Illustrasjon: Sven Tveit

Moderne politikk er gammeldags

Kronikk. Omveltningene i USA og Europa fordrer nytenkning om hva som er moderne politikk. Den er gått av mote og må erstattes. Ingen vet foreløpig med hva.
17.2 2017 08:21
I framtiden er det godt mulig at både forskere og politikere vil le av fortidens tro på store enheter.

Hvilket paradoks: Trump og Brexit representerer en protest mot den raske globaliseringen, samtidig som de to fenomenene i seg selv bidrar til en kraftig globalisering av politikken. Politiske tanker og stemningsbølger sprer seg nå raskere over landegrensene enn noen gang.

Det gjelder uansett om dette året blir et reaksjonsår med en kraftig mobilisering mot antiestablishment- og antiglobaliseringsbølgene, eller det ender med nye Brexit-sjokk i Kontinental-Europa. Den britiske beslutningen om å gå ut av EU, og USAs valg av Donald Trump som president, forandrer politikken i hele den vestlige verden.

Norge blir mindre smittet enn andre, blant annet fordi vi har en unik erfaring. EU-avstemningene i 1972 og 1994 åpnet opp for en del av de samme stemningsbølgene som vi nå ser, og de minnet etablerte politikere om viktigheten av å beholde tilliten hos det brede lag av folket. Likevel må det tenkes nytt her også.

Aller viktigste er det å vurdere om den gamle politiske konfliktaksen moderne–tradisjonell må redefineres – både av statsvitere, kommentatorer og politikere. I det moderne ligger det i utgangspunktet at man er for endring i den hensikt å profesjonalisere, sentralisere og globalisere, mens tradisjonell politikk gjerne er forbundet med et forsvar for det bestående og en betydelig endringsmotstand.

Noe av det påfallende med moderne politikk, er at den har gått på autopilot i mange tiår. Arbeiderpartiet og Høyre har ledet an i alle de globaliseringsprosesser det har vært mulig å kople seg på. Et samlet politisk miljø har arbeidet for en profesjonalisering som både innebærer at politikken skal være kunnskapsbasert, at samfunnsstyringen skal være effektiv, og at velferdstjeneste skal leveres av profesjonelle – organisert i sterke og robuste fagmiljøer. Denne siste ambisjonen har vært en av driverne i sentraliseringsarbeidet.

Det meste av dette er oppsummert i regjeringens prosjekt for å modernisere Norge – det som først og fremst dreier seg om å digitalisere og effektivisere offentlig sektor og å endre kommunestrukturen for å sikre bedre tjenester til folk. Av disse målsettingene er det bare digitaliseringen som er åpenbart moderne – i betydningen framtidsrettet.

Påstanden om at nye og færre kommunegrenser innebærer en modernisering framstår etter hvert som stadig mer tvilsom – i hvert fall så lenge kommuneinndelingen blir så lite ensartet som den nå blir. Spriket mellom små og store kommuner kommer til å bli like stort som i dag, og da blir det heller ikke mulig å overføre nye oppgaver til kommunene. Reformen blir dermed stående aller mest som en øvelse for å få større enheter, uten at enhetene kan brukes til noe nytt.

Ønsket om å fjerne grenser og få større og mer effektive enheter, sees på som moderne. Forestillingen lever fortsatt om at samarbeidet blir bedre og mer effektivt innenfor grenser enn mellom grensene. Noen steder skjer det, men andre steder ikke. Oslo universitetssykehus er blant Nord-Europas største, men samarbeidsproblemene internt har i mange år vært omtrent like store som de var da sykehuset besto av flere selvstendige enheter.

I framtiden er det godt mulig at både forskere og politikere vil le av fortidens tro på store enheter. De vil vise til at man aldri fant den riktige størrelsen, og at mentale og kulturelle grenser viste seg å være like hemmende som organisatoriske. De kreative løsningene og den gode styringen kunne like gjerne komme i brytningene mellom ulike organisasjoner som innenfor dem.

På samme måte som moderne politikk i framtiden kan bli å lære seg å leve med mange og uensartete enheter og organisatoriske grenser både her og der, så kan forestillingene om effektiv styring være endret. Kanskje vil det være erfaringen med politiet som endrer holdninger. Det påfallende med den pågående politireformen er at man må sentralisere ressurser for å få til en reform som har til formål å desentralisere. De sentrale leddene må styrkes for å få kraft og kompetanse nok til å styre og hjelpe politifolkene der ute.

Det er langt flere enn senterpartifolk som synes en slik logikk er gammeldags. Om forskerne og det store flertallet av politikerne også vil mene det om noen år, er avhengig av om de finner andre styrings- og organisasjonsmodeller som er mer effektive.

For det skal tilhengerne av moderne politikk ha: De tradisjonelle blir ikke automatisk moderne, når de moderne blir tradisjonelle. De som nå rir på stemningsbølgene fra Europa og USA, må vise til at de har bedre løsninger enn dagens for å unngå å bli kalt reaksjonære og populistiske. På det området har de et stykke å gå – både hjemme og ute.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!