Illustrasjon: Sven Tveit

Bygger vi gårsdagens velferdsløsninger?

Kronikk. Kommunene må planlegge slik at vi om 20 år ikke sitter med flunkende nye omsorgsbygg som vi ikke har lyst til å bo i eller råd til å bemanne opp.
17.3 2017 08:38
Kan den nye sykehjemskafeen gjøres så attraktiv at den også kan være kantine for rådhuset?

I 2050 vil det være dobbelt så mange eldre som barn og unge i Norge. Spesielt utfordrende er det med stadig flere eldre over 80 – og færre yngre som kan finansiere og bistå i omsorgsarbeidet.

Endrete utfordringer krever utvikling av nye velferdsløsninger. Det er også viktig å etterprøve effekten av de nye løsningene systematisk. 

Av utredningen Innovasjon i omsorg (NOU 2011:11) framgår det at det er behov for nytenkning innen tjenestemodeller, bruk av teknologi, støttende nærmiljøer og boligløsninger.

Dette er alle tiltak som på ulike måter kan legge til rette for aktivitet, sosiale møter og effektiv drift av tjenesteapparatet. Jeg vil her ta opp på de fysiske omgivelsenes betydning, ikke fordi de er viktigst for totalkvaliteten på omsorgstilbudet, men fordi fysiske omgivelser representerer store investeringskostnader. Samtidig er det lite oppmerksomhet om innovasjon og effekten av de løsningene som prøves.

Bygg og fysiske omgivelser utgjør rammene for folks hverdagsliv. Omgivelser innbyr i ulik grad til aktivitet og gode opplevelser, og kan legge til rette møter mellom mennesker. Men omgivelsene kan også oppleves som utrygge eller lite attraktive å oppsøke, og dermed forhindre mennesker fra å delta i sosialt liv.

Utformingen kan påvirke om det er enkelt for beboerne og den som skal yte omsorg, å benytte hjelpemidler og utstyr. Den legger føringer for driftsorganisering og ressursbruk på natt. For personer med demens kan ukjente rom og omgivelser som er vanskelige å orientere seg i, skape utrygghet og forvirring.

En australsk studie fra 2012 viste for eksempel at når personer med demens fikk tilgang på terapeutisk hage, økte opplevd livskvalitet med ca. 10 prosent, depresjon avtok med ca. 10 prosent, mens utagerende atferd avtok med nesten 50 prosent.

De fysiske omgivelsene er alene ikke nok for å øke livskvaliteten, men det er viktig at de støtter en personsentrert omsorg. Tjenestetilbudet har størst betydning. Både fysisk utforming og teknologi må støtte opp om dette, og ikke frata den enkelte mulighet og evne til å mestre egen tilværelse. Derimot må utformingen stimulere til aktivitet og tiltak som vi vet forebygger isolasjon og skrøpelighet.

Dette krever kreativitet i planleggingen, og at man leter etter nye løsninger på tvers av kommunale sektorer. De fysiske omgivelsene legger føringer for ressursbruk og kvalitet i velferdstilbudet i mange tiår framover.

Post i butikk kom som en nyvinning på starten av 2000-tallet, etter at mange postkontorer måtte legges ned – en løsning som i dag er den dominerende, og som de færreste er misfornøyd med.

Hvordan kan vi ta med oss denne tankegangen slik at vi utnytter eksisterende og ulik infrastruktur til nye og flere typer tilbud også innenfor omsorgsfeltet? Kan dagtilbud være på et treningssenter? Kan barnehage og sykehjem dele fellesarealer? Kan den nye sykehjemskafeen gjøres så attraktiv at den også kan være kantine for rådhuset?

Det ligger et stort potensial i samlokalisering og bygging av infrastruktur som kan styrke sentrum på små steder. På denne måten kan kommunale arealer brukes av flere, og i tillegg bli mer attraktive for dem de bygges for.

Spør vi de eldste, er de klare i sin tale. Som Ola på 87 år i Porsgrunn sier:

«Ja, man ønsker seg ikke akkurat særbehandling, man vil egentlig bare delta på det andre er med på. Nå er jo jeg mange og åtti år, men jeg vil jo gjerne være med på litt av hvert for det.»

Eller som en annen uttrykte det: «Vi kunne vært mer med på livet.»

I dag er politikere flest mest opptatt av å øke antallet nye plasser. Slik tilskuddsordningen er tenkt omlagt, risikerer man at kommunene forhaster seg og blir enda mer opptatt av å få bygget i en fart.

Vi har verdifull tid fram til antallet eldre virkelig begynner å øke rundt 2030. Denne tiden må vi bruke til nettopp å prøve ut og lete etter strukturer og måter å organisere nærmiljøer på som kan støtte en bedre omsorgsmodell.

Kortsiktige løsninger og bygging av tradisjonelle institusjonsplasser kan bli svært fordyrende og låse ressursbruken i tiår framover. Å etablere store, tunge bygningsstrukturer – ofte langt unna sentrumsfunksjoner – kan derfor virkelig være feil vei å gå.

Kommunene må kunne ta seg tid til å stille de grunnleggende spørsmålene om hva disse nye byggene faktisk skal bidra til. Da slipper vi å sitte der om 20 år med flunkende nye bygg som vi verken har lyst til å bo i eller har råd til å bemanne opp.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.