Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Uklare valgkampbudskap

Ap og Høyre sliter med å gi tydelige helse- og omsorgsløfter. Én av årsakene er at de må styre kommunene for å få gjort noe, men ikke tør å gjøre det.

Effekten av Aps og Høyres tilsynelatende handlekraft er at velgerne blir forvirret.

I valgkampinnspurtens to første uker kom det to helsepolitiske utspill som bar preg av å være nye vrier på gamle og forkastete forslag. Aps Torgeir Michaelsen ble beskyldt for å ville innføre en variant av de helsekommunene Ap opprinnelig forsøkte å innføre i 2009, mens Høyres forslag om å få et pakkeforløp for kreftpasienter «helt hjem» i praksis var et nytt forsøk på å få samhandlingsreformen til å fungere bedre.

Etter hvert som spørsmålene om de ulike utspillene meldte seg, ble det stadig mer uklart hva som egentlig var nytt. Det viste seg ganske fort at Ap slett ikke vil utfordre kommunene ved å opprette nye forvaltningsenheter som tar makten fra dagens kommunehelsetjeneste.

Helseminister Bent Høie hadde mange tanker om hvordan kommunale kreftkoordinatorer kan gjøre hverdagen enklere for dem som kommer tilbake fra behandling i spesialisthelsetjenesten, men han ville ikke si noe konkret om finansiering eller om statlige pålegg. Statens virkemidler skal være de samme som i dag.

De to sakene illustrerer den nye formen for helse- og omsorgsdebatt. De fleste stortingspartiene har nå sluttet å gi utvetydige løfter om ting de vet må gjennomføres i kommunene.

Det er også stort sett slutt på at partiene i en nasjonal valgkamp gir tallfestete løfter om hvor mange sykehjemsplasser de skal skaffe. De vet at det i neste valgkamp ikke er mulig å skylde på kommunene for at man ikke har innfridd.

Samtidig må politikerne i disse tider framstå som handlekraftige. Dermed dukker det opp utspill, handlingsplaner og løfter om reformer som svarer på problemene velgerne ser, men som blir ekstra vage på de tingene som skal effektueres i kommunene.

Innenfor eldreomsorgen er det ekstra tydelig. Ta Aps løfte i valgkampen om en kvalitetsreform for de eldre. Kvaliteten på omsorgen skal måles bedre, og kommunene som leverer dårlig, skal få hjelp av egne innsatsteam.

Men hva skjer om kommunene likevel ikke leverer godt nok? Det vil ikke Ap snakke om i valgkampen. Kommunene skal ikke tvinges.

For balansens skyld skal det nevnes at regjeringspartiene nå skryter uhemmet av at de i fjor fikk lovfestet retten til sykehjemsplass eller omsorgsbolig med tjenester hele døgnet. Juridiske eksperter sier imidlertid at lovendringen ikke har endret rettstilstanden. Kommunene er på dette feltet ikke blitt mer styrt fra staten enn før.

For det er selvfølgelig det det dreier seg om. Regjeringspartiene – spesielt Høyre – er for kommunalt selvstyre, og de gjør ganske mye for å beskytte det. Ap er mer tilbøyelig til å gå inn for statlig styring, men partiet vet at det skal i regjering med kommunepartiet Sp. Årsaken til at Aps helseminister Bjarne Håkon Hanssen i sin tid ikke fikk gjennomslag for å lage store helsekommuner, var at Sp nedla veto.

Effekten av Aps og Høyres tilsynelatende handlekraft er at velgerne blir forvirret. De som tar seg tid til å høre på en debatt om helse eller omsorg mellom Ap og Høyre, får først presentert noe som høres både lurt og aktivistisk ut. Så svarer motstanderen med at det egentlig ikke er noe nytt i forslagene fordi de ikke er konkrete.

De fleste forslag har også det til felles at Høyre og Ap stort sett til ulike tider har ment det samme om dem.

Velgernes respekt for politikerne kan bli redusert av slikt spill. På den annen side kan det være positivt at partiene har sluttet å gi løfter som man har erfaring for at blir brutt. En ganske stor del av velgerne kjenner helse- og omsorgssektoren så godt at de vet at det ikke finnes enkle løsninger. Ap og Høyre mener mye av det samme rett og slett fordi de begge er blitt pragmatiske og leter seg fram til store og små grep som virker. Det kan virke tillitvekkende.

Kanskje valgkampen til og med kan bidra til at samhandlingen mellom stat og kommune blir bedre. Det blir mye oppmerksomhet om helse- og omsorgsutfordringene, kommunepolitikerne er med på sine partiers valgkamper og må derfor slutte seg til de oppjusterte ambisjonene.

Resultatet kan bli at mange kommuner etter valget omfavner forslaget om å ha et pakkeforløp for kreft for alle pasienter som er ferdigbehandlet på sykehuset.

Aps forslag til kvalitetsreform i eldreomsorgen kan også gi en ekstra dytt til kommunene, slik at det etter valget ikke blir nødvendig med trusler om tvang. Hvis ordførerne begynner å tro at rikspolitikerne faktisk klarer å holde seg i skinnet og ikke vil overstyre dem, anstrenger de seg litt ekstra for å være imøtekommende. Da vil de kanskje bli mer åpne for å lage rapporter om standarden på egne tjenester – slik at de kan ta imot både veiledning og tips fra statlige innsatsteam.

Vage valgkampløfter kan også virke.