Noe må de tåle
Nedturen har vært tung for flere ordførere som har vært nødt til å gå av etter valg.
Når det brått blir stille etter både lange og interessante arbeidsdager i 4, 8, kanskje 12 eller 16 år, må samfunnet i alle fall sørge for at det ikke råder usikkerhet om de økonomiske betingelsene for eks-ordførerne.
I fjor var det 232 ordførere som gikk av etter valget. I denne avisa forteller noen av dem om den krevende overgangen de har stått i det siste året.
Psykisk smell etter nederlag i politikken er ikke enkelt å snakke om. Ikke at det kan være vanskelig å få jobb etter at perioden er over heller.
Fabian Stang lettet på sløret etter at han måtte gi fra seg ordførerklubba i Oslo. Han snakket om depresjon og angst i NRKs Sommeråpent. Tidligere ordfører Jofrid Jagtøyen i Melhus delte sine erfaringer med Kommunal Rapport-leserne i mars. Hun framhevet blant annet en telefon fra KS lokalt som positivt, rett etter at nederlaget var klart. Slikt kan bidra til en litt mykere landing, og gjøre en i stand til å komme raskere videre.
Nå skildrer tidligere Askøy-ordfører Siv Høgtun hvordan hun elsket å være ordfører mens tidligere Audnedal-ordfører Tønnes Seland sier han ikke unner noen å ta opp etterlønn med formannskapet etter valget.
Dette er erfaringer det er viktig å merke seg. Vi ønsker ikke at ordførere som er klare for å fortsette i vervet skal bruke energien sin på å sikre seg sømløs overgang til en eller annen jobb etter valget – i tilfelle det skulle bli aktuelt.
Et uventet valgnederlag må de tåle, men det økonomiske bør selvfølgelig være avklart på forhånd for ordførere som må gå etter valg eller påfølgende forhandlinger. La etterlønn være en opplagt mulighet, og vedta den i god tid før det er valg!
KS anbefaler at de som søker skal få ei månedslønn, med mulighet for to måneder til for dem som ikke da er i jobb eller er pensjonert. Det er rimelig. Og det er nødvendig for at selvstendig næringsdrivende som kommuneansatte skal kunne si ja til å stille som toppolitiker.