Bernt svarer: Ettergodtgjøring avkortes krone for krone

SPØRSMÅL: I vår kommune har kommunestyret vedtatt en forskrift om godtgjøring og velferdsgoder. I denne er det blant annet en paragraf om ettergodtgjøring til folkevalgte. Her er det en bestemmelse som lyder:
«For det tilfellet av at vedkommende i løpet av disse tre månedene trer inn i ordinært arbeid bortfaller ettergodtgjøringen i sin helhet. Virkningstidspunktet er fra den datoen vedkommende påbegynte sitt nye arbeidsforhold».
Kommuneadvokaten har gitt uttrykk for at denne bestemmelsen er ulovlig, da den er strengere en lovens regel. Kommunedirektøren fremholder at dette er en praktisk og rimelig måte å avgrense retten til etterlønn på, og at det ligger innenfor kommunestyrets kompetanse å sette en slik begrensning.

SVAR: Bestemmelsen om ettergodtgjøring for folkevalgte hadde en litt kronglete reise før den ble vedtatt i sin nåværende form, og det er ikke rart at det oppstår usikkerhet, så jeg må ta dette litt punkt for punkt:
Utgangspunktet er bestemmelsen i kommunelovens § 8-6 om at
«Folkevalgte som har vervet som sin hovedbeskjeftigelse, kan søke om ettergodtgjøring når de fratrer vervet».
Dette betyr at man bare får slik godtgjøring hvis man søker om det, men det fremgår av sammenhengen og forarbeidene at har en folkevalgt søkt om etterlønn, har hen rettskrav på dette.
Samme sted sies det så at «Kommunestyret eller fylkestinget skal selv gi forskrift om lengden slik ettergodtgjøring kan ha, men ikke utover alminnelig oppsigelsestid for fast ansatte i kommunen eller fylkeskommunen».

Denne regelen er først og fremst uttrykk for at lovgiver ønske å sette en sperre mot mer generøse ordninger. Kommunestyret eller fylkestinget skal ikke kunne treffe vedtak om å utvide tidsrammen for slik ettergodtgjøring ut over dette.

I andre avsnitt i paragrafen finner vi så regelen om avkorting i ettergodtgjøringen ved annen inntekt i samme tidsrom. Denne lyder:
«Retten til ettergodtgjøring skal avkortes krone for krone mot annen inntekt».

Første spørsmål er da om dette, på samme måte som bestemmelsen om lengden av etterlønnsperioden, er et forbud mot at vedtas en mindre streng avkortingsregel, eller at det ikke skal være noen slik.
Det sentrale poeng her er at loven sier at retten til avkorting «skal avkortes» på denne måten. Ut fra bestemmelsens forhistorie og forarbeider er det etter min mening ganske klart at dette ikke bare er regel om kommunestyret eller fylkestinget kan begrense retten til slik etterlønn, det er et påbud om at det alltid skal foretas slik avkorting i denne.

Dette er da en regel om reduksjon krone for krone av det beløp den folkevalgte har krav på etter denne bestemmelsen, ikke om at denne retten bortfaller i sin helhet når den folkevalgte får arbeidsinntekt. Dette gjelder også der den folkevalgte får inntekter «i ordinært» arbeid etter at hen har fratrådt, slik det kan se ut på i den bestemmelsen det her vises til. Det må bety at hvis ettergodtgjøringen er større enn det den folkevalgte mottar i et arbeidsforhold i perioden det gis slik godtgjøring, har hen fortsatt krav på å få utbetalt differansen i det aktuelle tidsrommet.

Etterlønnsordningen gir dermed mulighet for en avtroppende folkevalgt til å gå direkte tilbake til et arbeidsliv med mindre inntekter enn hen hadde som folkevalgt, i stedet for å måtte vente med å gå i ordinært arbeid til etterlønnsperioden er ute.

Jeg mener altså at kommuneadvokaten hadde rett.