Reform eller ansvarsfraskrivelse?

1. januar 2019 rulles eldrereformen «Leve hele livet» ut i landets kommuner. Regjeringen Solberg skriver i Meld. St. 15 (2017–2018) at de har «reist landet rundt», «arrangert dialogmøter for å få råd og innspill» om hva som «fungere[r] i praksis» (s. 7).

Regjeringen kommuniserer altså tydelig at de har utviklet denne reformen på basis av innspill fra «folk flest». Men er dette en reform for «folk flest»? Og er det egentlig en reform?

Stortingsmeldingen starter offensivt med å konstatere«: Tidligere reformer har ofte handlet om systemer. Leve hele livet handler om mennesker» (s. 7).

Her melder første spørsmål seg. Kan man reformere eldreomsorgen uten å forholde seg til systemer? Regjeringen synes å mene det. Stortingsmeldingens 183 sider er i stor grad brukt til oppramsing av større og mindre lokale tiltak som «kommunene kan tilpasse lokale forhold» (s. 10).

Eksemplene som trekkes fram, varierer i størrelse og omfang, fra «sang i eldreomsorgen», «ruslevenner» og sydenreiser, til mer omfattende tiltak som skal bidra til trygge overganger mellom kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste.

Regjeringen er imidlertid tydelig på at reformen ikke skal medføre økte utgifter. «Forbedring av eldreomsorgen skal i hovedsak dekkes av kommunenes frie inntekter» (s. 12).

Og kommunene er tvunget til å forholde seg til reformen, for «kommuner som omstiller seg i tråd med reformen, vil bli prioritert innenfor relevante eksisterende og eventuelle nye øremerkede ordninger» (s. 12).

Her melder neste spørsmål seg: Hvordan kan man reformere eldreomsorgen uten at dette skal koste?

Regjeringen Solberg synes å ha svar på dette spørsmålet også. De mener reformen må «bygge på et bredt partnerskap» mellom en rekke aktører (s. 12).

Regjeringen peker i retning av frivillighet som en ressurs som ikke er tilstrekkelig utnyttet. Særlig trekker de fram «seniorressursen», ordninger hvor «eldre kan engasjere seg i frivillig virksomhet» (s. 76). Dette til tross for at forskning har demonstrert at bruk av frivillighet i helse- og omsorgssektoren ikke nødvendigvis er ressursbesparende, og at seniorer ikke nødvendigvis ønsker å bidra på måter som helse- og omsorgstjenestene finner formålstjenlig (Senter for omsorgsforskning, øst og nord).

Regjeringen omtaler videre pårørende som en «fornybar ressurs» (s. 46) som det er viktig å ta vare på fordi den er «uvurderlig» også for helse- og omsorgstjenesten (s. 46).

Også her kan det være fristende å be regjeringen Solberg om å se nærmere på relativt omfattende forskning (min egen inkludert) som dokumenterer at pårørendes bidrag til omsorgen for eldre allerede er betydelig, og at mange opplever stor belastning og slitasje over tid.

Regjeringen Solberg legger altså mye av ansvaret for reformen over på kommunene, pårørende og frivillige. Mest oppsiktsvekkende er det imidlertid at regjeringen i så stor grad legger ansvaret for å «leve hele livet» over på de eldre selv. Eldre henstilles til å «planlegge for egen alderdom» (s. 72) gjennom «tilrettelegging av egen bolig», «investering i venner og sosiale nettverk», samt å «opprettholde best mulig funksjonsevne gjennom et aktivt liv».

Mange har muligheter og ressurser til å gjøre dette. Men gjennom å legge for stor vekt på at den enkelte er «sin egen lykkes smed», legger man også grunnlag for ulikhet mellom sosiale grupper.

• Les også:Kommunene kan villedes (debatt)

Det er også grunn til å reflektere over om regjeringen har tatt innover seg hvem «de eldre» er. De skriver selv, i stortingsmeldingen, at andelen eldre over 80 år har vokst» (s. 32). Mange av de eldste eldre har sammensatte plager, kroniske sykdommer og nedsatt funksjonsevne og sansetap som vanskeliggjør «investering i venner og sosiale nettverk» og «et aktivt liv». 

Det er betimelig å spørre hvem «Leve hele livet» er en reform for. Ifølge stortingsmeldingen (s. 10) er det en reform for eldre, pårørende og ansatte.

Spørsmålet er imidlertid om regjeringen i stor grad har lagt ansvaret for reformen over på nettopp dem som reformen er ment å gagne. Kommunene, med hardt pressede ansatte, tvinges til å gjennomføre reformen for å kunne konkurrere om midler. Pårørende og frivillige forventes å bidra ytterligere. Og de eldre selv skal aller helst planlegge for en alderdom som i minst mulig grad vil kreve helse- og omsorgstjenester.

Spørsmålet er dermed om «Leve hele livet» er en reform, eller om stortingsmeldingen egentlig er en ansvarsfraskrivelse. De kommende fem årene vil gi noen svar.