Annonse
Kan vi redde naturen uten lokaldemokratiet?
Det er gode grunner til at det er kommunen som har fått en nøkkelrolle i arbeidet med å nå naturmålene.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Det er både klokt og nødvendig at kommunalministeren slår ring om kommunen som myndighet i arealpolitikken. I arealpolitikken må hensyn til natur, næringsinteresser og befolkningsvekst balanseres og prioriteres.
Det er heldigvis bred enighet om at lokale, og ikke nasjonale politikere, skal ta de fleste beslutningene om arealbruk innenfor de nasjonale rammene. Én av grunnene er at det sikrer at beslutningssystemet får den oppslutningen som trengs for at det skal stå seg over tid.
La det være helt klart: Saksbehandlingsregler skal følges.
Lokaldemokratiet har enorme muligheter til å påvirke bærekraftig arealbruk. Vi ser det blant annet i Bygland kommune, som har gjennomført planvask og redusert unødvendige arealer til hyttebygging. Nordre Follo har innført arealnøytralitet som prinsipp i kommuneplanen. Lofotkommunene samarbeider med Nordland fylkeskommune for å få bedre oversikt over naturverdiene til lands og til havs.
Disse kommunene har tatt grep for å styrke bærekraft i arealbruken, og fylkeskommunene har vært viktige allierte.
Vi ser at dagsordenen er en annen, både lokalt og nasjonalt når det gjelder bevissthet om verdien av å ta vare på natur. Blant annet derfor er det så viktig at kommunalministeren, storting og regjering nå verner om lokaldemokratiet. Samtidig må bedre utnyttelse av allerede beslaglagt areal være et hovedprinsipp.
Flere fylkeskommuner har kommet langt i arbeidet med å utvikle regionale arealregnskaper, og dermed gjort det lettere for kommunene å få innsikt i hvordan naturen påvirkes av ulike inngrep. Eksempler fra Agder, Viken og Østfold viser at fylkeskommunene er både kreative og handlekraftige.
Areal- og naturregnskap gir en oversikt over hvordan ulike inngrep påvirker naturen, og kan være et avgjørende verktøy for å ta kunnskapsbaserte beslutninger.
Flere kommuner har allerede tatt i bruk regnskapene, men de er fremdeles på et tidlig stadium. For at disse regnskapene skal bli tilstrekkelig detaljerte og nyttige, er det nødvendig med raskere utvikling og enda bedre tilrettelegging fra staten.
I dag er noe av utfordringen at verktøyene gir for grove oversikter til å være nyttige lokalt. I dette vakuumet har fylkeskommunene tatt ansvar. De har satt sammen de data som finnes og utviklet egne regnskaper for å gi kommunene den nødvendige innsikten.
Her er et klart signal til staten: Hvis vi skal kunne møte naturkrisen, må staten både utvikle og tilrettelegge for bedre verktøy – sammen med kommunesektoren. Dette haster.
Selvsagt er vi klar over at det vil ta noe tid før verktøyene som nå utvikles fungerer tilfredsstillende, men det er ikke i kommunesektoren at det står på tempo for å få dette til. Vi er veldig glade for det samarbeidet vi nå ser vokse fram på tvers av forvaltningsnivåer for å skaffe så gode verktøy som råd er.
La det være helt klart: Saksbehandlingsregler skal følges. Stortinget har vedtatt regler for hvordan saker om arealbruk skal behandles lokalt. Reglene gir kommunene støtte og veiledning, blant annet om hvordan kommuner samler inn riktig kunnskap og om hvordan arealplaner påvirker natur og miljø.
Saksbehandlingskravene i loven er ikke noe kommunene kan bestemme over fritt. Når statsforvalterne sjekker om kommunene har fulgt disse kravene, tas det ikke hensyn til kommunenes selvstyre, og det forventer vi ikke. Vårt klare inntrykk er at alle kommuner gjør det de kan for å oppfylle de kravene som gjelder. Samtidig trengs enda bedre støtte for å sikre at alle klarer det.
I møte med naturkrisen trenger vi også staten, og vi mener at den må bidra med mer enn hva Naturmeldingen lover. Staten må bidra med ressurser, kompetanse og støtte, og ikke minst legge til rette for gode retningslinjer og et klart regelverk.
Fylkeskommunene kan og bør være viktige bidragsytere til kompetanseutvikling i kommunene, og de har en rolle i å bygge bro mellom nasjonale mål og lokale behov. Blant annet trenger fylkeskommunene økonomisk og faglig støtte til å etablere det som i Naturmeldingen er kalt oppgaveavlastende team.
Det er gode grunner til at det er kommunen som har fått en nøkkelrolle i arbeidet med å nå naturmålene. Samtidig er vi alle ansvarlige i kampen mot naturkrisen, og det gjelder å være godt nok rustet til å ta ansvar. Det er også helt nødvendig å gi lokaldemokratiet muligheten til å lykkes i arbeidet med å ta bedre vare på naturen.
