Lærdal kommune, med den gamle trehusbyggelsen på Lærdalsøyri, hadde byantikvar så lenge ordningen ble sponset av staten, men valgt ikke å gå videre med stillingen. Foto: Marit Hommedal, NTB scanpix

Byantikvaren – en brysom byråkrat?

Kommentar. En byantikvar bør få være en vaktbikkje for kulturminner uten å få smekk på snuten av politikere og kommunale sjefer. Men slik er det ikke alltid.
28.3 2019 08:42
Byantikvarene har bidratt til å bevisstgjøre kommunene om viktigheten av å bevare kulturminner.

Ordningen med byantikvar for ti kommuner er evaluert. Riksantikvaren sponset ordningen i to år, men da de statlige pengene tok slutt, var det bare sju byer igjen.

Oxford Research har evaluert, og de konkluderer med at prøveordningen har ført til mer kompetanse om kulturminner i kommunen gjennom bedre saksbehandling og rådgivning og veiledning i plan- og byggesaker.

Byantikvarene har bidratt til å bevisstgjøre kommunene om viktigheten av å bevare kulturminner, og de har vist hvordan disse har betydning for samfunnsutviklingen. Byantikvarene er med i ulike nettverk, og tilrettelegger for prosesser der relevante aktører kommer sammen. De bistår også privatpersoner som har et kulturminne på eiendommen. Det kan være en gammel steinbro, et hus eller et naust som de trenger hjelp til å bevare eller bruke på en fornuftig måte.

De største kommunene har hatt byantikvar før denne støtteordningen ble til. Denne gangen var det Eigersund, Fredrikstad, Frogn, Kongsberg, Kragerø/Risør (felles ordning), Levanger, Lærdal, Moss, Odda og Steinkjer sin tur. Kragerø/Risør, Lærdal og Odda valgte å droppe byantikvar da tilskuddet fra Riksantikvaren tok slutt. Det var ikke politisk vilje til å fortsette med egne penger.

Men også i byene som velger å fortsette med antikvar, har det vært diskusjoner rundt byantikvarens stilling. Formannskapet i Frogn vedtok å kvitte seg med byantikvarstillingen, men kommunestyret dro den inn igjen. Det bevaringsverdige trehusmiljøet i Drøbak er utsatt for stort press fra utbyggere som vil ha en plass ved Oslofjorden. Mange av dem mener at bygningsvern ikke er deres oppgave. Diskusjonene om bevaring, utvikling og byantikvarens rolle har gått høyt i kommunen.

I Fredrikstad ble det diskusjon om antikvarens ytringsfrihet etter at kommuneledelsen ba ham trekke tilbake noen kronikker i Fredriksstad Blad. Den ene handlet om en verneverdig villa som skulle bygges om, og en annen om vern av bygningsmiljøer. Byantikvaren ønsket å skape debatt. Det ønsket ikke kommunen.

For skal byantikvaren være på kulturminnenes side eller på kommunens side? Ofte spiller disse på samme lag, men ikke alltid. Når for eksempel et område skal ombygges og utvikles, kan det godt hende det ligger noen gamle hus i veien som er verdt å ta vare på, og antikvaren kan finne på å gå ut til forsvar for disse husene, selv om politikerne har ytret ønske om en utvikling der riving er det mest naturlige.

Byantikvaren i Fredrikstad viste til Oslo der byantikvaren har ytringsfrihet til vedtak er fattet.

I Oslo heter det: «Som fagetat skal vi aktivt fremme våre kulturminnefaglige synspunkter i alle bygge-, rive- og plansaksprosesser fram til politisk beslutning i avgjørende organ.»

Byantikvarens ytringsfrihet er berørt i evalueringsrapporten, og i dag utøves denne friheten, eller mangelen på sådan, ulikt fra kommune til kommune. I rapporten står det at byantikvaren jobber relativt fritt noen steder, mens andre steder er han eller hun bundet opp til saksbehandling innen for eksempel plan- og bygningsadministrasjon. Noen steder er ordningen lagt nær rådmannens stab, andre steder lenger ned i organisasjonen.

I rapporten heter det: «Noen byantikvarer opplever stor frihet rundt egne ytringer og vurderinger, andre legges i et mer hierarkisk ledelsesregime der ytringsrommet snevres inn.»

Også byantikvarens oppgaver varierer fra kommune til kommune. I noen kommuner har hovedfokus vært å få utarbeidet en kulturminneplan. I andre kommuner har byantikvarene jobbet mer med saksbehandling knyttet til arealplan og byggesaker. Samtlige av byantikvarene jobber med rådgivning og veiledning i forbindelse med arealplanlegging og utbygging.

Kulturminnene i kommunene blir også overvåket av fylkesnivået. Noen mener at det her gjøres dobbeltarbeid mellom byantikvarer og fylkesantikvarer. Andre ønsker seg antikvarer i kommuner uten byer, en kommuneantikvar. Rapporten slår fast at det er mer tilfeldig hva som blir vernet i landkommunene, og ildsjeler er avgjørende for om kulturminnene får oppmerksomhet eller ikke. Et interkommunalt samarbeid kan være løsningen for mindre kommuner som ønsker å løfte verneverdig bebyggelse eller fornminner.

For som en tidligere undersøkelse fra Riksantikvaren har vist, så skaper kulturhistoriske miljøer omsetning fra turisme og arbeidsplasser, og gir økte verdier for dem som bor i og ved dem.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!