Mange sitter nært honning­krukken

I et marked fordeles varer og tjenester via prismekanismer, og gjerne i all åpenhet, som på en børs. I et byråkrati fordeles penger og andre fordeler etter politiske føringer.

I Norge har vi en gedigen offentlig sektor, en velferdsstat, med mange offentlige bedrifter – et hav av organisasjoner, høyskoler og offentlige institusjoner. Det meste er finansiert av staten på en eller annen måte.

Det er et voldsomt byråkrati. Tenk deg bare hvor mange posisjoner som skal besettes, og hvor mange prosjekter som skal finansieres. Det er åpenbart at dette kan bety stor risiko for korrupsjon.

Vi liker ikke å høre dette ordet, fordi vi er så bluferdige i lille Norge. Korrupsjon er bare noe vi hører om i andre land, og ofte i sentralstyrte land. Og selv om vi er ganske sentralstyrte selv, så har vi heldigvis den norske modellen – hvor alle samarbeider om et felles mål, og alle er venner og tilliten stor.

Korrupt er et stygt ord og korrupsjon er straffbart. Ikke hyggelig. Nepotisme – at en bruker familiebånd til å skaffe seg fordeler – er også et stygt ord. Vennetjenester er derimot i stor grad akseptert, men kan teoretisk være like ille som de to første.

Når en tildeler stillinger i offentlig sektor, utøves det et stort skjønn. Her er det store muligheter for å påvirke, og her er det åpenbar risiko for inhabilitet. Politikere har nok likt å ha innflytelse på utnevnelser, mens det strengt tatt burde være administrasjonen som beslutter personvalg, ikke politikerne. De skal vel kun være politikere og tillitsvalgte.

Noen er så heldig å få en gratis tjenestebolig. De eier kanskje også en leilighet de bruker av og til, eller deler med noen, eller leier eller låner ut. Vi stiller ikke for mange spørsmål om dette.

Les også:

– Åpenhet er den beste vaksinasjonen mot korrupsjon

Noen har en åpenbar fordel, men det kan være litt fordekt. En stortingspolitiker kan ha bodd gratis i Oslo med familien hele sitt voksne liv, bare han/hun har eid en bolig i hjemfylket. Da er det helt greit. Det kan oppleves som en stor fordel, men det regnes ikke som en fordel juridisk. Moralen er vel at noen fordeler er skattbare, men ikke alltid.

Senterpartiet er strengt tatt inhabile når de tilgodeser bønder med store beløp, når de selv er bønder. Vi har politikere som har næringsinteresser, men som på ingen måte blir mistenkeliggjort om de stemmer i næringens favør. Vi har hatt fiskeriministre som har hatt store eierinteresser i fiskerinæringen.

Og alle stortingskandidater er nominert fra et fylke, og de elsker å tilgodese sitt eget fylke, slik mange samferdselsministre har gjort.

NRK kan også komme i skade for å gi vennetjenester. Statskanalen skaper kjendiser på løpende bånd, kjendisstatus kan både være karrierefremmende og gi nye inntekter. Om en skal lansere show og bøker, er det også kjekt å ha venner i NRK.

Kulturrådet er også en maktfaktor og deler ut offentlige midler. Forfatterforeningene deler ut stipender til sine egne, mens noen kjente forfattere aldri har mottatt en krone uten helt å forstå hvorfor. Filmprodusenter bør ha gode kontakter i Norsk filminstitutt. Forskningsrådet deler ut store midler til forskning og næringsinteresser. Det deles ut penger og priser, og alle danser rundt gullkalven.

Mange forbanner seg over kraftbørsen, men hvilket alternativ har vi? Skal et offentlig kontor bestemme hvem som skal få kraften, og til hvilken pris?

Andre forbanner seg over boligmarkedet og vil gi subsidier og billige husbanklån til de unge. Lett å forstå, men hvem skal bestemme hvem som får og ikke får, når alle de unge er interesserte i billige lån og bare de færreste har penger?

I kommunene kan det være lønnsomt å ha nære kontakter til reguleringsmyndighetene. Jo mindre en kommune er, desto lettere er det kanskje å påvirke aktørene. Omreguleringer kan bety mye for en som sitter på eiendom, og en plansjef kan nærmest bestemme hvem som skal bli rik.

Poenget er: Norge er proppfull av risiko for korrupsjonslignende situasjoner, og den rike staten kan fordele støttemidler i øst og vest. Men vi liker ikke å snakke om dette. Vi vil ikke høre det.

Vi vinkler det heller positivt og liker mye heller å snakke om den norske modellen – at vi har et tillitsbasert samarbeid mellom politikk, fagforeninger og næringsliv. Ap liker å gi skattesubsidier til sine venner i LO uten at dette regnes som noen vennetjeneste.

Litt av den norske fellen kan nettopp være at vi er et lite land – at elitene er så tette og at staten er så veldig rik. Derfor snakker næringslivet så altfor ofte om at de verdsetter «politisk kompetanse». Dette utslitte begrepet betyr vel bare at ansatte kan ha relasjoner til politikere som sitter nærmere honningkrukken, statskassen.