Nasjonal eller lokal skole?

Varsler KS og kommunene en nedleggelse av fellesskolen? At de ønsker mer lokalt ansvar for skolen ved å kvitte seg med lover og forskrifter som sikrer et likeverdig utdanningstilbud på tvers av kommunegrenser?

Det kan virke sånn på enkelte uttalelser i det siste.

KS’ utspill i det siste om å skrote både minimumsnormer for bemanning i barnehagene og minimumsnormen for lærertetthet på grunn av økonomi, peker i retning av at kommunene kanskje ikke bør ha ansvar for utdanning. Mange kommuner behandler allerede disse normene som maksimum, og som et hinder for at de kan kutte mer i skolene og barnehagene.

Får KS viljen sin, vil vi i fremtiden kanskje ikke lenger snakke om en nasjonal fellesskole, men om den lokale kommunale skolen.

Vi snakker allerede i dag om Oslo-skolen, Sunnfjord-skolen eller Lillestrøm-skolen. Skolen er ikke skolen lenger. Lokal variasjon, frihet og ansvar fører til merkevarebygging, lokale løsninger som skiller seg merkbart fra hverandre som svar på de samme statlige kravene, og det er ikke minst stor variasjon i hvordan skolen og støttesystemene er organisert og finansiert.

Bykle kommune brukte mest på skole i 2023 med 387.154 kroner per elev. Minst brukte Sula kommune med 126.503 kroner. Det er et skille på 260.651 kroner per elev.

Gjennomsnittlig brutto driftsutgifter per elev i hele landet var 156.106 kroner. Rundt 100 kommuner brukte mindre enn dette. Forskjellen på bare en tusenlapp per elev kan være forskjell på lærebøker eller ikke lærebøker i din kommune.

Når KS skyver lokalt selvstyre og frihet for kommunene foran seg som argument for mindre statlige reguleringer av utdanningssektoren, mindre øremerking av midler og færre krav som løsning på økonomiske utfordringer, ber de i praksis om enda mer ulikhet mellom kommuner enn i dag. De unge blir da prisgitt om de blir prioritert foran lokale satsinger som for eksempel sykkelvelodromer, fotballstadioner, samtidskunstsenter eller reduksjoner i kommunale skatter og avgifter.

Les også:

Å be om frihet er å ta ansvar

Større lokalt selvstyre og variasjon i utdanningssektoren vil også kunne kreve mer administrasjon lokalt, det kan gjøre det vanskeligere for familier å flytte mellom ulike kommuner, og det kan skape enda større forskjeller i ferdigheter og kunnskap basert på hvor du vokser opp.

Elever som flytter mellom kommuner, kan oppleve å gå fra ren iPad-skole til lærebokskole eller omvendt. Fra ny sløydsal, badebasseng og gymsal til midlertidige paviljonger som ble satt opp på 1990-tallet. Fra stor klasse til liten klasse.

Elever med vedtak vil kanskje oppleve å gå fra å få spesialundervisning og støtte til minimalt med støtte og inkludering i klasserommet for den samme lærevansken.

Noen vil kanskje til og med oppleve at lærevansken forsvinner, på papiret i alle fall, når de krysser kommunegrensen. Alt i tråd med lokale vedtak som følge av lokalt selvstyre og frihet.

Det felles nasjonale rammeverket forsvinner. Hver kommune risikerer over tid å bli en utdanningspolitisk stat i staten. Men kanskje er det dette KS og kommunene ønsker?

Det er for stor ulikhet mellom kommunene og hvilket skoletilbud de gir alt i dag. Løsningen på dette er ikke å skape enda mer ulikhet, slik KS’ løsning legger opp til. Det er å skape mer likhet, ved at pengene kommunene får til skole og utdanning fra staten faktisk går til å sikre nok midler til elevene og barnehagebarna.

Løsningen er øremerking eller kanskje å la kommunene få en oppgave mindre ved å gi fylkeskommunen eller staten ansvaret for norsk skole.