Retningslinjer med politisk sprengkraft

I juni gikk høringsfristen ut for to nye statlige planretningslinjer. Den ene handler om arealbruk og mobilitet, den andre om klima og energi.

Disse skal erstatte gjeldende retningslinjer for henholdsvis bolig-, areal- og transportplanlegging og klima- og energiplanlegging og klimatilpasning.

Glem stortingsmeldinger, lover og budsjetter! Dette er to dokumenter som alle med interesse for de nevnte samfunnsområdene må kjenne til. Dette er verktøyene som skal sørge for at ulike nasjonale målsettinger, klima er den mest kontroversielle, innfris – samtidig som det lokale selvstyret består.

Og dette er en oppskrift på konflikt, både mellom kommunesektor og stat, men også internt i kommunesektoren og internt i staten.

Det er åpenbart at det kommunale selvstyret vil bli utfordret i møte med det som kalles klima- og naturkrisen. Utformingen av de statlige retningslinjene blir en indikasjon på hvor tøff utfordringen blir. Jeg tror presset mot selvstyret vil øke.

Vi har lenge sett klare tegn på at dette blir én av de vanskelige politiske sakene framover. Stikkord er hyttebygging, vindkraft og villrein.

Konkret handler retningslinjene om kommunal handlefrihet i arealpolitikken, les vern vs. utbygging, hvordan nye boligområder skal tilpasses moderne krav til transport og mobilitet, og hva kommuner må gjøre for å bidra til reduserte utslipp av klimagasser.

Nye temaer i retningslinjene er hvor mye hensyn det skal tas til villrein og reindrift, myrområder, arkitektonisk kvalitet og fritidsbebyggelse.

Dessuten foreslås det ulike krav for arealbruk og mobilitet for større byområder med stort utbyggingspress og for mindre byer, tettsteder og spredtbygde strøk. Dette er en av Senterpartiets seire.

En kikk på høringsinnspillene avdekker noen av konfliktene. Kommune-Norge stiller seg selvsagt bak ambisjonene om god og bærekraftig planlegging for å nå viktige samfunnsmål. Så er spørsmålet, blant annet fra KS, hvor mange «bør», «skal» og «må» det er plass til før dokumentene ligner mer på en bindende forskrift og mindre på en retningslinje.

Og er det riktig å stille andre krav for planlegging i storbyområder enn for mindre byområder, tettsteder og spredtbygde strøk?

Larvik mener nei. Kommunen synes det er underlig at nabokommunene Porsgrunn, Sandefjord og Siljan skal underlegges storbyretningslinjene, men ikke Larvik.

Larvik mener det vil gjøre det vanskeligere å planlegge for en god og bærekraftig by- og tettstedsutvikling, ettersom planretningslinjer for disse temaene ikke vil gjelde for dem, heter det i høringsuttalelsen.

Heller ikke KS mener at den kartfestede soneinndelingen er hensiktsmessig for å nå målsettingene.

Også Miljødirektoratet, som har vært sentral i utformingen av retningslinjene for klima og energi, har sendt en høringsuttalelse hvor forslaget kritiseres.

Les også:

Nye retningslinjer for arealbruk: Naturen blir den store taperen

Dette er noen eksempler på kommentarer som nå skal vurderes av tre departementer, Kommunal- og distriktsdepartementet, Klima- og miljødepartementet og Energidepartementet i samarbeid med underliggende etater. Så skal regjeringen bli enig før det hele vedtas av Kongen.

Jeg tør knapt tenke på hvilket oppgjør det blir internt i regjeringsapparatet, både mellom fagmiljøer og mellom politikerne.

Det senterpartistyrte Kommunaldepartementet, med den viktige planavdelingen, sitter i førersetet i prosessen. Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen får en tøff jobb med å utfordre statsrådskollegene.

For Senterpartiet er dette enkelt. Det grønne skiftet må ikke bli for grønt, omfattende og forpliktende.

Verre er det for Arbeiderpartiet. Klimahensyn skal gjennomsyre all politikk. Det har statsministeren forsikret. Interne krefter krever mer radikal politikk. 

Samtidig vil mange av partiets ordførere ha lokal frihet til å utnytte lokale ressurser, altså bygge ned natur.