Statsforvalteren forsterker liberal praksis i dispensasjons­saker

Sårbare naturområder er ofte ensbetydende med områder med nasjonale og regionale interesser. Når kommunene vurderer dispensasjoner i slike områder, skal de som en del av vesentlighetsvilkåret vurdere hver enkelt søknad opp mot nasjonale og regionale interesser (pbl. § 19–2 andre ledd).

I 2023 undersøkte jeg 464 dispensasjonsvedtak i perioden 2020 og 2021 i fire kommuner. Undersøkelsen viste at det er få vedtak hvor nasjonale og regionale interesser blir begrunnet tilstrekkelig.

89 prosent av vedtakene begrunnet ikke nasjonale og regionale interesser. Enten manglet begrunnelse helt, eller så var det kun en sitering av uttalelsen til Statsforvalteren og fylkeskommunen.

Dette viser at kommunene ikke tar tilstrekkelig hensyn til disse interessene i sine vurderinger.

Men hvordan ivaretar Statsforvalteren de nasjonale og regionale interessene i dispensasjonssaker, som hørings- og klageinstans?

I henhold til pbl. § 19–1 skal nasjonale og regionale interesser ha mulighet til å uttale seg før det gis dispensasjon fra planer, plankrav og byggeforbudet i 100-metersbeltet.

I januar 2024 skrev Statsforvalteren i Vestland et brev til alle kommunene i fylket, hvor de varslet at de skulle endre praksis knyttet til høring av dispensasjonssaker. Disse kommunene skulle ikke lenger sende dispensasjonssøknader til uttalelse før de fattet vedtak.

Dette skulle være et virkemiddel for å få ned antallet dispensasjoner og for å styrke respekten for arealplanene.

Sivilombudet satte i gang en undersøkelse av Statsforvalterens nye praksis. Sivilombudet konkluderte med at pbl. § 19–1 siste punktum innebar en plikt for kommunene til å sende dispensasjonssøknader til uttalelse hvis ansvarsområdet til en regional eller statlig myndighet ble direkte berørt.

Statsforvalteren i Vestlands nye praksis var ikke i tråd med kravene i pbl. § 19–1. Etter Sivilombudets uttalelse gjorde Statsforvalteren i Vestland en ny vurdering og ordningen ble avviklet.

Det er helt sentralt at Statsforvalteren uttaler seg i disse sakene for å ivareta nasjonale og regionale interesser. Uttalelsen er en sikkerhetsventil for å ivareta sårbare naturområder og naturmangfoldet.

Det følger av forarbeidene til plan- og bygningsloven at kommunene ikke bør innvilge dispensasjon ved negativ uttalelse fra statlige og regionale myndigheter. Formålet er å hindre at dispensasjoner skal undergrave de overordnede målene for arealpolitikken i kommunene.

Les også:

Sivilombudet ber statsforvalter vurdere dispensasjons­praksis på nytt

Statsforvalteren skal være bindeleddet mellom staten og kommunen og ivareta den nasjonale politikken i kommunen. Dette gjøres gjennom Statsforvalterens rolle som hørings- og klageinstans. Vedtakene som Statsforvalteren fatter, er ofte førende for videre praksis i kommunene.

Et vedtak fra Statsforvalteren kan ikke påklages. I de tilfellene hvor kommunen er uenig i Statsforvalterens avgjørelse, er mulighetene for påvirkning liten. Kommunen kan anmode Kommunal- og distriktsdepartementet om en omgjøringsbegjæring.

Som oftest, etter flere måneder med ventetid, blir saken sendt tilbake til samme statsforvalter. Det er overveiende sannsynlig at Statsforvalteren vil komme til samme konklusjon som ved første vurdering, og opprettholde vedtaket.

Der hvor administrasjonen i kommunen har gjort en grundig utredning og fatter et vedtak som er i tråd med lovverket, skaper det mistillit hos administrasjonen i kommunen når vedtaket blir opphevet.

Et eksempel er en sak fra Sarpsborg kommune som gjaldt anleggelse av en skiferplatting på 100 m² i strandsonen. Kommunen konkluderte med at plattingen var å anse som et tiltak i henhold til pbl. § 1-6, og at plattingen var i strid med både byggeforbudet i pbl. § 1–8 og forbudet mot plattinger i kystsoneplanen i kommunen.

Statsforvalteren i Oslo og Viken konkluderte i klagesaken med at skiferplattingen ikke var å anse som et tiltak, og at plattingen ikke var i strid med verken kystsoneplanen i kommunen eller byggeforbudet i pbl. § 1–8.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet uttalte i svar på anmodning om omgjøring av et vedtak på Ulvøya i Oslo i 2019 at plattingen var å anse som tiltak i henhold til pbl. § 1–6. De uttaler her at platting ikke vil kunne tillates i 100-metersbeltet mot sjø før kommunen har vedtatt en plan med byggeformål og byggegrense mot sjø.

Les også:

En dispensasjonspraksis som ikke er i balanse

Sarpsborg kommune sendte en omgjøringsbegjæring til Kommunal- og distriktsdepartementet høsten 2023, som sendte vedtaket tilbake til samme Statsforvalter for ny behandling. Vedtaket ble opprettholdt av Statsforvalteren.

Kort tid etterpå opprettholdt Statsforvalteren i Oslo og Viken kommunens vedtak i en lignende sak i samme område. Her ble det lagt til grunn at en skiferplatting på 20 m² var å anse som tiltak etter pbl. § 1–6.

Dette viser mangel på enhetlig praksis hos Statsforvalteren. Eksempelet over medførte at skiferplattingen på 20 m² måtte fjernes, og skiferplattingen på 100 m² fikk bestå.

Ulik praksis hos Statsforvalteren medfører usikkerhet hos kommunene om hva som er riktig rettsanvendelse. Dette kan medføre at kommunene endrer praksis for at de skal være i tråd med klageinstansen.

Vedtakene fra Statsforvalteren har tyngde både opp mot politikerne og allmennheten. Dette kan gi et uheldig bilde av kompetansen til kommunens administrasjon. Det er derfor viktig at praksisen er enhetlig og ikke spriker.

Dersom administrasjonen ofte opplever at Statsforvalteren er mindre streng i klageomgangen, kan dette medføre en mer liberal dispensasjonspraksis hos kommunene for å unngå at deres vedtak blir påklaget og omgjort.

Den allerede liberale dispensasjonspraksisen i landets kommuner liberaliseres ytterligere gjennom klagebehandling hos Statsforvalteren.